Av og til er det blant etablerede balladeforskere en viss bekymring for, at ballade-entusiastenes lille, eksklusive og fortapte rasen langsomt vil dø ut. De etterlyser mer innsats på viseforskningens område, men er interessen for den episke visetradisjonen i virkeligheten stor nok til å kunne stimuleres og er dette kravet i det hele tatt realistisk nok å stille? Undervisningen i ballader og folkelige viser på Avdeling for Kulturstudier, Universitetet i Oslo, pågår for fullt og formidler løpende aktuell kunnskap (18) og Norsk Folkemusikksamling, Oslo, driver både aktiv forskning og data-dokumentasjon også av balladene. Hvem savner iøvrig forskning på dette feltet? Forskerne selv kanskje.
De norske balladene var tross alt kun en begrenset del av en samlet folkelig visekultur og må for helt å kunne forstås, ses i en betydelig større sammenheng. Hvem sang, når og hvorfor kunne man med rette spørre, men som man roper i skogen, får man som kjent svar. Som et taust og bortgjemt vitnesbyrd om den folkelige sanghistorien ligger det i original- eller kopisamlingene til M.B.Landstad, Jørgen og Moltke Moe, Sophus Bugge og Rikard Berge i arkivene til NFS, Telemarks Fylkemuseum, Universitetsbiblioteket og Norsk Musikksamling i tusenvis av tekst- og melodioppskrifter av såkalte folkelige viser, bygdeviser, skillingsviser og venter på en evt. kommende databehandling.
Det er et faktum, at balladegenren i seg selv, litt spissformulert, fortsatt blir definert ved et rent innholdskriterium og bånsullene ved et funksjonellt aspekt. Men er det i det hele tatt riktig å stille spørsmålet slik? Ved nærmere ettersyn viser det seg, at i det minste noen av balladene uavhengig av den vitenskapelige verden har levd sitt eget stille liv i sangsalen i skoleverket, blant visesangere i radio og på TV, gatesangere og profesjonelle musikere. Det kunne nemlig se ut, som om de norske balladene aldri helt har forsvunnet ut av folks bevissthet og at interessen for den musikalske delen av den anonyme balladetradisjonen i virkeligheten har vært selvregulerende. Enkelte efterkommere av gamle familie-dynastier av fhv. tradisjonelle sangere fra Telemark har flyttet til de større byene. Kanskje nettopp i kraft av denne flyttingen har de enkelte familiemedlemmene fastholdt balladetradisjonen fra ophavet i fjellheimen, mens den stedfaste, regionale Telemarkstradisjonen av vokal folkemusikk ser ut til å være mer eller mindre brutt i sin historiske kontinuitet.
Dette er vel også en av årsakene til, at nettopp det originale materialet i form av lydopptak, lydfonogrammer og L.M.Lindemans noteoppskrifter er blitt et direkte, supplerende utgangspunkt for inspirasjon og videreføring av tradisjonen hos begavede sangere som Dagne og Øyonn Groven Myhren, Agnes Buen og Tone Hulbekkmo mm., som har klart å forny seg. Balladen har altid vært her. På den ene eller andre måten. Som en slags usynlig inspirasjon og kraftkilde og det vil sikkert altid være noen, som til enhver tid vil sørge for å holde liv i genren. Dette henger kanskje også sammen med, at VISEN i bredeste forstand er et typisk særnordisk og særdeles livskraftig fenomen. I dag kan det synes, som om det er gått en slags kommersiell inflasjon i balladebegrepet. Tenk bare på betegnelser som Euro-ballade, melankolsk ballade, kjærlighets-ballade og Jørn Hoel-ballade eller på ballade-fenomenet som fast instrumentalt innslag i jazzgenren. Popgenrens ballade-konsept har fått et mere lyrisk preg hvor det før var episk betont. Men er ikke dette til syvende og sist et tydelig tegn på tilpasning til dagens situasjon? Spørsmålet blir dermed, på hvilken måte vi skal beskrive og dokumentere den levende norske balladetradisjonen av i dag.
Når det i realiteten vil vokse en samlet vitenskapelig og diplomatarisk balladeutgave ut av grunnlagsmaterialet i databasene våre, gjenstår å se.
En papirutgave basert på ballademateriale fra de ulike databasene er under løpende utprinting og fungerer foreløbig som en nødvendig sikkerhetskopi men uten en registreringsgruppe, som skriver inn balladematerialet med et høyt stabilt presisjonsnivå, hadde prosjektet vanskelig kunnet gjennomføres på en helt tilfretsstillende måte.
Det hele startet i 1990 og i kjølvannet av en massiv og stort sett enstemmig, flengende kritikk av Ådel Bloms utgave av Norske mellomalder-ballader I og som fortsatte i rykk og napp utover det neste året.
Velle Espelands kritiske hovedinnvendinger mot de grunnleggende edisjons-prinsippene bak det første bindet av balladeutgaven, Legendevisene (Oslo 1982) førte til, at ideen bak Balladeprosjektet ble til og tok fast form.
Det foreløbige resultatet ble et gjennomtenkt og konstruktivt forslag til en vitenskapelig, diplomatarisk utgave av de norske middelalderballadene på data.
Dette ballade- konseptet ble det faste utgangspunktet, som Balladeprosjektet kunne starte på i oktober 1992. (19)
Balladene ble i sin tid dyrket av en kulturelite som en viktig del av den norske nasjonalkulturen, men vel å merke og tross eksistensen av L.M.Lindemans talrige samlinger av kor- og pianoutsettelser av norske ballademelodier som rene litterære produkter og på like linje med all annen folkepoesi.
Nasjonalkulturen i seg selv var det som førte balladene inn på et midlertidig sidespor.
De store innsamlerne fra forrige århundre var uforskyldt barn av deres egen tid og for dem vitnet balladesangerne blant annet om en fjern tid, middelalderen, da Norge virkelig var fritt, men likevel skulle de publiserte balladene helst leses og ikke høres.
Være mere værd for øyet enn for øret.
Siden M.B.Landstads og S.Bugges pioner-dager har en uheldig tendens til monopolisering hardnakket fulgt norske balladeutgivelser som en lurende skygge, men i den nærmeste fremtid vil dataførte balladeoppskrifter med dertil hørende modum og søkerprogrammer systematisk bli lagt ut på det verdensomspennende nettverket World WideWeb/Mosaic-Program til alment bruk.
Som følge av konverteringen fra arkivdokument til datafil har det samlede balladematerialet på en måte fått et helt nytt liv, nemlig som folkelige episke viser i den elektroniske verdensveven.
Dermed vil et første skritt forhåpentlig være tatt til å bli kvitt et gammelt og litt plagsomt nasjonalt syndrom.
Revidert, Åge Skjelborg
5 mars 2016