Det mangeårige forarbeidet til dette foreløpige utkast og arbeidsmanuskript har brakt meg i kontakt med mange sjenerøse og spennende personer. Etterkommere av Jonas Wessel Crøger, Gudrun Crøger Rafsol og Jan Crøger ga meg av sin tid og viste meg tillit. Av søskenparet Gudrun R. og Jan Crøger fikk jeg nesten ubegrenset tilgang til et stort biografisk materialet og innsikt i familiens privatliv og delte sine brev, fotografier, minner og vennskap med meg.
Åse Røynstrand for at hun satte meg i forbindelse med Crøger-familien i Bergen og ba dem være åpne overfor meg.
Teleslekt, Mo i Rana Stadsarkivet, Stockholm (Stockholms Historiska Databas), NAHA UBO, TMA-database Faith. Tove Dahl Johansen, Einar Landmark, Hist. Inst., Bergen Arbeiderbevegelsens arkiv, Oslo Riksarkivet, Oslo. Lineages, Utak, Salt Lake. Historisk Institutt, Univ. i Tromsø (Teleslekt) Frank Pettersen, Ontario, Canada. James Pratt, Andrew LeMay, Nancy Solsness Hudak, Martha Solsness.Genealog Helen Shaw, Univ. of Chicago for her unflagging support.
Avreise fra Kristiania med skip. Overfart under storm over Kattegat til Flensburg. Jonas treffer en danske og tar avskjed med en reise-kammerat fra Kristiania. Tog fra Altona til Hamburg. Agenten viser Jonas rundt på Børsen. Jonas som eneste norsk blant tyske passasjerer fra Harzen og Sachsen mest familier. Urolig natt på emigrantskipet Florentin. Koleraen brer seg og flere passasjerer dør og bringes i land. Protestbevegelse blant emigrantene ombord mot kaptainens slappe holdning og uvilje mot å sette passasjerer i land. Jonas på kollisjonskurs med kaptajnen. Klageskrift til rederiet. Avreise fra Kuxhafen.
Jonas blir venn med flere av passasjererne. Den holstenske studenten Heinrich Stemann er som mange andre emigranter på båten flyktet fra en vanskjebne etter et mislykket opprørsforsøk i 1848-1850. De første gnissinger og konflikter mellom Jonas og enkelte tyskere. Koleraen krever stadig fler menneskeliv også blant barnan og Jonas har etterhvert svært ved å venne seg til synet av et stigende antall lik som kastes i havet uten det vanlige begravelsesritualet. Jonas forsøker å gripe inn overfor folk som mishandler et lite foreldresløst barn. Barnet får det bedre hos andre snille folk men klarer likavel ikke å overleve og kastes i havet.
Jonas får besøk av to kvinner som har invitert seg selv som gjester. Dans med musikk ombord. Stemann blir beveget og får et sterkt anfall av hjemlengsel. Jonas skriver opp teksten til sangen Wo die stoltzen Palmen ragen og bryter sammen over tapet av det døde barnet med de store uttryksfulle øynene.
Keiseren av Brasil. Søvndrømmene. Pikene i de lyse skinnende klær. Feberanfall. Et løpende bud fra Keiseren. Jonas våkner etter feberen. Forfrisket av plantedrikken. Han våkner ved at han i søvne kalder på sin afdøde mor. Søster Oleas tragiske bortgang. Den lille vesken med dokumentet fra keiseren ligger ved siden av ham.
Jonas vasker og barberer seg i elven. To kanonskud ude fra havet forteller Jonas at den danske koffardikaptainen tross alt ikke har glemt ham men har holdt sitt løfte. Jonas venter. Lytter. Det tredje avtalte kanonskuddet smeller. Jonas smiler for seg selv. Jonas går etter lyden mot stranden. Vennene som er igjen (se listen) tropper opp for å ta avskjed med Jonas.
En båt ror Jonas ut til Koffardiskipet. Kaptainens rødmussede ansikt viser seg over ripa og flirer innbytende mot Jonas. Pipes inn. Kaptainen hilser til lua. De hilser på hverandre som gamle venner. En nordmann har møtt selveste keiseren av Brasil og er derfor ikke daglig kost som passasjer på et skip med en dansk kaptain.
Et ansikt til en innfødt viser seg i kort øyeblikk mellom grenene på en busk et stykke fra strandbredden. Den innfødte speider mot skipet. Ansiktet er ubevegeligt men i øynene ses et kort glimt som av et nesten usynlig smil.
Vennene vinker et siste farvel til Jonas fra den hvide stranden.
Et bilde som for alltid brenner seg inn på netthinnen hans.
Matrosene kravler til topps i mastene og slår ut storseilet.
Kaptainen peker opp mot mastetoppene.
Seilene fylles av vinden og skummet står om boven på koffardiskipet.
Jonas myser mot det skarpe sollyset.
Skygger med hånden for øynene.
Kaptainen tar jovialt Jonas om skuldrene.
Smiler.
Det går hjemover.
Hjemover.
(Utkast til filmmanuskript, musikk, Atlantic Suite)
Den norsk-amerikanske slektslinjen.
The neverending Croger-story.
Crøger-slekten stammer opprinnelig fra NordTyskland, Mecklenborg etc innvandret til England (1500-tallet) Danmark (Sydslesvig) og Norge i løpet av 1700-tallet.
Spredd over det meste av jordkloden USA mere enn 2000 familienavn etc Crøger (Croger, (Tasmania etc) Croeger, Kroeger etc).
Knyttet til Hernhuttene (Labrador-reisebeskrivelse etc) så sent som i ? brukte fedrene sendte de deres uvørne barn til Christiansfeldt etc
Det kan ikke ha vært en tilfeldighet at den mer eller mindre arbeidsledige teolog JWC endte i Bergen. Bergen-slekten før og nå. Gift inn i Lodtz-familien.
Den norske presten med dobbeltflinten i Brasiliens jungle.
JWC egen skildring av sin lange reise fra Norge over Hamburg til Brasil etc dagboken har siden den ble til hatt mange forskjellige funksjoner og versjoner. Reisedagbok, kolonisasjonsdokument, avis-føljetong og politisk kampskrift. Sier noe om den appell den har hatt på sitt publikum.
Gjort reisen tvers over Atlanten etc Godnatthistorie, (episoder) fortalt muntlig fra voksen til barn helt frem til i dag.
JWC med den lille klokken rundt benet. JWCs kamp med Boa-slangen, JWCs møte med Keiseren av Brasil.
I 1941 var jeg 9 år gammel og traff ham første gang i et gammelt avisutklipp av et reisebrev. Det gulnede stykke papir lå mellem tinnsoldater og pappfigurer fra et dukketeater fra min mors barndom og ble tatt fram fra loftsgjemmet ved særlige leiligheter. Kom opp av den esken, strømmet lys av esken og fylte hele rommet rundt meg. Selv leste jeg aldri den eventyrlige beretningen om den farefulle reisen til Brasil men moren min gjenfortalte historien om en nordmann som for lenge siden dro over havet til Søramerika, opplevde dramatiske dødsfall før han endelig kom seg fram mer død enn levende fram til endemålet, den norsk-tyske kolonien Joinville. Presten levde i junglen blant nybyggere, vilde dyr og indianere og bodde i træerne. Levde som en annen Robinson Crusoe, eneboer, sov i træerne etc Siden ble han overfalt av røverbander og frastjålet hva han nesten eide og hadde og måtte til sist vende tilbake til Norge.
Siden traff jeg samme nordmannen i den norske memoire-litteraturen som yngre student i Kristiania. De kalte ham Pølsepinden for moro skyld. Han satt helt alene og surmulte i en krok av rommet og hadde ikke minste lyst å delta i spøken og leken. Et opplagt offer for et par unge ertesyke norske forfattere. Gemytlig lag. Bjerregaards smukke ansikt viste seg i en tåke av en blanding av spirituelle og spirituøse røkskyer, nattmørk i øyne og hår. Dæmonisk. Unge Wilhelm Buch var på en og samme gangen lystig, lyrisk og poetisk. Godmodig erten etc
Moren min var som ung brudd ut av konformiteten i et spissborgerlig barndomshjem og satset på egen selvstendig utdannelse først som musikklærerinne siden som nurse. Min mor var engasjert i kvinnesak og hadde i den forbindelse kontakt med Fredrikke Mørck 1920-25, Oslo.
Mor hadde det fra en liten bok fått sendt fra frøken Mørck Logerte hos Conradine Dunker og fortalt av datteren Wilhelmine Ullmann, kalt Minna.
Alt dette skjedde midt i 1820-årene men ble fortalt så levende av min mor som om det akkurat hadde hendt kvelden før. Utenfor på andre siden av blendingsgardinet lyset fra loftslampen reflekterte i den svarte blanke innersiden, trengte drønn fra sabotasjen inn i leiligheten. De mystiske, selsomme piano-klangene til L. M. Lindemans Norske Fjeldmelodier.
Mannen var Jonas Wessel Crøger, yngre bror av Olea Crøger og sønn av den orignale legendariske Hitterdals-presten Johannes Crøger.
I mange, mange år glemte jeg heile greia.
Neste gangen jeg tilfeldigvis traff på spor etter (brevveksling Berge/Mørck) en reisedagbok om ferden til Brasil var under forarbeidet til biografi etc Jeg holdt på med en gjennomgang av en mikrofilm CHRAP 1855. Forfatteren av artikkel-serien hadde gitt den overskriften etc viste seg delvis til min egen store overraskelse å være en yngre bror til OC, JWC.
Tok opp tråden (Berge/Mørck) og kopierte fra ChristiniaPosten og fikk snart servert hele historien. Hekta på etc. Boken fra 1856 ga mer appetitt.
Sporet førte til noe helt nytt og annet.
Gjennom Åse Røynstrand (formidlet kontakt) kom jeg i kontakt med oldebarna til JWC Gudrun Crøger Rafsol og Jan Crøger i Bergen. Der hørte jeg om JWCs møte med den brasilianske keiseren Dom Pedre II, fortsettelse av historien. Datteren av JWC Helle Margrethe Devold-Mengshoel hadde tatt med seg sin afdøde fars dagbok og latt den trykke i avisutgave rett etter slutten av første verdenskrig. Siden ført en skjult upåaktet tilværelse. Jeg var hekta for godt.
Den eventyrlige historien om Reisen til Brasil har gitt ekko opp gjennom tiden helt til idag. Fortalt til søvnige barn på sengekanten og tatt turen sammen med emigranten tvers over Atlanten i bagagen. Omsatt til et sosialistisk budskap.
Episoden om møtet med keiseren av Brasil. Beretningen om etc lange, eventyrlige reise til Brasil kulminerte med et legendarisk møte med keiseren av Brasil, beskrevet av en puritansk men radikal forfatter og reisende med utpreget sans for magisk sensualitet. Dom Pedro II (var 28 år gammel da) viste seg å være ung, ha blå øyne og lyst blondt hår og talte flytende fransk til den tysktalende JWC.
Den gamle fortryllelsen fanget meg igjen håpløst i sitt nett. Den spennende jakten på etterkommere i USA tok til sommeren 1996 i nært samarbeid med Gudrun og Jan. Saken tok fra nå av en en helt nyog avgjørende vending.
Familien Crøger i Bergen og på Askøy, etterkommerne av JWC, åpnet gjestfritt hjemmet for meg og ga meg sitt vennskap.
Barndommens historie om JWS forunderlige reise hadde omsider fått et menneskelig ansikt.
Handler om skjebnen til en eventyrlig historie, fortalt over nesten tre generasjoner. Ble ført i pennen under en overfart og i en stemning som besto av storm regn og voldsom død. Historien om en uendelig og eventyrlig reise fra Norge og med Søramerika som endemål 1854-1856 kulminerte med et møte med selve den unge brasilianske keiseren Dom Pedro II og som hadde blitt fortalt opp gjennom tiden fra voksen til barn og den er like uendelig og vil aldri ta slutt. Beretningen var ført i pennen av en ung mann, Jonas Wessel Minden Crøger og om den dramatiske overfarten. Beretningen slo alt hva jeg hittil hadde lest og hørt om forholdene rundt den norske emigrasjonen til Den Nye Verden. Dertil var det en flengende kritikk av de tyske emigrasjonsmyndighetene. Reisebeskrivelser om Søramerika hadde tidligere stått i skyggen av utvandringen til USA.
-Vil du med til Brazil?
Tanken var ikke tenkt til ende før hun svarte med et langt utstrakt ja på syngende bergensk.
Nikket.
Fast og bestemt.
Hun hadde vært der mange gange før.
I drømmen altså.
Farfaren var den som først og framst ville reise til Brasil.
Er din far kaptain, spurte lærerinnen i 1. klasse. Sammen med oldefaren, farfaren og lillebroren sin.
Brasil lå rett om hjørnet eller på bunnen av sagosuppen.
Hun hørte allerede lyden av den lille klokken og fulgte enda engang med tilbakeholdt åndedrett.
JWC hak i hæl banet seg vei gj den sammenfiltrede brazilianske jungelen skremme bort de ville dyrene med lyder uvante og fremmede. Bildene bak øyenlokkene, når drømmens siste bilder trakk seg inn i morgenlyset og skyggene i krokene hvisket til henne mens de vilde dyrene brølte av bare skuffelse over å ha gått glipp av et festmåltid.
Dagen etter på skolen utbasunerte hun den lysende nyheten, en reise til Brazil sammen med farfaren, Jonas Wessel Crøger. Mer visste ingen av de to søsken, Gudrun og Jan.
Hvor har du vært så lenge? Jeg er jo her, oldefar. De tok hverandre i hånden. Hun hadde mange ganger hørt farfaren snakke om den mystiske damen, tante Helle fra Amerika som av og til hadde vært på besøk hos familien men selv hadde hun aldri sett denne tanten, datteren av JWC. Helle gikk for å være skarpsindig og intelligent og var på netopp dette tidspunktet fraskilt. Det viste seg at Jonas Wessel Crøger ville vende tilbake til Brasil igjen, men Johanne ville ikke ta med ham (Gudrun Rafsol).
Faren hennes var født i Chicago og hadde kanskje vært på besøk i Minneapolis.
Som du vet var JWC gift med Johanne Lodtz - min farfar, også JWC var gift med Caroline Lodtz og på toppen av det hele var min morfars bror, Jonas Rein Simonsen, gift med Anna Lodtz. JRS var altså min mors onkel, han var kaptein, eide noen båter - var reder og ordfører i Laksevåg og gikk under navnet Laksevågskongen. Så allerede som barn var mine foreldre kjente, de var i familieselskap og også på landturer, på seilturer med JRSs store lystbåt, og allerede da hadde de mye moro sammen. Min mor døde så altfor tidlig bare 60 år gammel i 1951. Hun var født i Bergen (Årstad). Min mormor, Jenny f. Nordlund og morfar Bernt Simonsen ble gift i USA, der ble min tante Lilian Victoria Henriette født i Boston. Så kom de tilbake til Bergen og min mor kom til verden i 1891 og fikk navnet Gudrun Betzy Alvilde Dolores. Min mor morfar, Gudbrand Nordlund, var skredder. Han utvandret til Amerika i 1855-årene med hele sin familie fra Eidsvoll, min mormor var en tid på skole i Larvik, vet jeg av attester jeg har et sted hjemme. Jeg har også utvandringsattesten og en del koppevaksinasjonsattester. Det var vistnok viktige saker dengang. Avkommere av slekten der har jeg forbindelse med. De bor i California og det var dem jeg besøkte i 1983, de har gjort det bra over there.
Min farfar Jonas Wessel Crøger og farmor Caroline reiste også til Amerika. Min far er født i Chicago 13/8 1888. Jeg har lurt på om de reiste til Helle? Min farfar var nok møbelsnekker, men han laget også musikkinstrumenter, etter hva jeg har hørt var han ganske musikalsk. I alle fall har de kommet tilbake til Bergen, for der ble min onkel Jonas Westfal Crøger født, Han var 5 år yngre enn min far. Han var elektroingeniør. Min far tok handelsutdannelse, det gjorde også min mor. Min farfar og farmor drev manufakturforretning på Laksevåg etter de kom hjem fra Amerika. Det gjorde også min morfar og mormor i Årstad. Så bygde de sitt eget hus der og hadde butikk i samme, stentøy og manufaktur, og en masse andre ting.
Min morfar døde i 1905, så min mormor drev videre med butikken; min mor var da ennå ikke konfirmert, det må ha vært et slit med nytt hus og sikkert forpliktelser som følger slikt. Min tante Lilian reiste til Amerika og var borte noen år. Da hun kom tilbake forlovet hun seg med en tysker, der var mange av dem i Bergen på den tiden også. Så reiste hun til Tyskland og kom hjem syk med en datter som var 11 mdr. da moren døde i 1912. Så du skjønner min mor og mormor hadde hendene fulle, med baby, butikk og hadde også noen logerende, bra folk som hadde båtene til rep. på verkstedet som lå like ved huset vårt. Jeg sier huset vårt, for der ble både Jan og jeg født og oppvokst - min mor hadde butikken til 1940 - da solgte de huset og flyttet til Danmarksplass - like ved.
Nå er huset revet og gaten over er den mest trafikerte i Bergen. Som barn hadde vi det godt, men det forstår vi først i ettertid når venner fra den tid kommer og forteller at de kom til "paradis" når de kom hjem til oss. Vi hadde jo god plass med barneværelse og hushjelp som kokte kakao og laget "skiver" til alle ungene. Det var jo masse arbeidsløshet i 1920-30-årene, og der bodde mange arbeidsfolk i strøket der. Og så hadde vi jo "landsted". Min far kjøpte 10 mål og bygget "stor hytte". Det er der huset mitt er nå i Mathopen. Der hadde min farfar også sitt sommerhus. Han hadde den nydeligste tomten man kunne ønske seg, med strandlinje hele veien langs sjøen, og en landevei på oppsiden. Der plantet han grantrær langs veien. Hytten var så koselig med eføy like til taket, rundt vinduene kaprifolium var det visst, det duftet så herlig. Og så de nydelige svabergene, med robåtene nedenfor som vi fikk bruke fra vi var ganske små. Alt det er også borte nå, for marinebasen Haakonsvern kom og eksproprierte hele eiendommen. Ett grantræ som min far og farfar plantet står igjen. Det var ved siden av hytten. Store deler av sjøen er gjenfyllt og er parkeringsplass, resten av den fine pollen skal fylles med giftrester fra sjø og land på Håkonsvern og gjenfylles til parkeringsplass. Det er veldig trist å se på, men vi får huske på for en herlig barn- og ungdomstid vi hadde der. Jeg hadde bl.a. et høyt klatretre, et rognetre, og av alle ting fikk jeg forært en bjelle som jeg skulle ringle med. Lurt hva - da hørte de hvor jeg var, i stedet for å løpe og se.
Høydepunktet var vel når jeg fikk være med farfar og fiske, og fisken vi fikk ble lagt i en fiskekiste som vi drog etter båten. Der ble den oppbevart levende, der var ingen fryseboks dengang.
Nå er klokken 7 morgen - du behøver virkelig ikke lese noe av alt dette. Jeg fikk ikke sove, var så oppglødd av samtalen med deg og Martha Solsness. Tenk at det var svigerdatteren av Agnes og Lars. Hennes mann var Egil (Eagle) og hun hadde bare 1 barn, datteren Nancy, som var 63 år. Torde ikke spørre Martha om hennes alder men hun hørtes klar og grei ut. Hadde altså ikke fått ditt brev, men et fra California - mente hun sa Craig - muligens det kan ha vært Crøger? Jeg lovet å skrive til henne, men det blir ikke i dag. Må ha ånden over meg til engelsk. Hun skulle skrive tilbake, så at du vil få svar fra henne er sikkert. Datteren var interessert i slekt i Norge sa hun.
Gudrun konstaterte at de helt hadde mistet forbindelse med tante Helle og intet visste om hennes videre skjebne. Endnu engang gjentok hun at JWC gjerne og det på sine eldre dager ville reise til Brasil, men kona ville ikke med.
Kilden til artikkelen i Nordmanns-Forbundets medlemsblad er avis-innlegget som omtaler Olaf A. Devolds engagement i dagboken (Møtet med keiseren) må være fra mellom ca. 1928. Avisutklippet stammer fra Gudruns far, Conrad Wessel Crøger. (Minneapolis Tribune nov. 1928, Morgenbladet 1928)
På Internett snublet jeg tilfeldigvis over navnet Martha Solsness, Minneapolis. Egil Solsness hadde jeg funnet på Social Security Death Index Master File (1904-1971). Tirsdag 12. november 1996 kom det endelige gjennombruddet. Martha Solsness i Minneapolis viste seg å være enke av Egil Solsness, sønn av Agnes og Lars Solsness. Gudrun ringte Martha tirsdag kveld og fikk å vite at hun hadde en datter, Nancy på 63 år. Martha var svært så positiv over oss og ville gi oss alle nødvendige biografiske opplysninger vi trengte. Vi var heldige at vi rakk fram i tide, for Martha må være i 80-årene. Jeg skrev brev og satte Martha inn i saken i store linjer. I tillegg la jeg ved xeroxkopier av fotos av en rekke mer eller mindre ukjente damer. Det viste seg at Nancy lenge hadde vist interesse for å oppspore røttene til sin bestemors norske slekt og familie.
Kontakt pr. e-post mellom Nancy, Andrew, forf. og Gudrun og Jan Crøger.
Lørdag 30. november ringte jeg Nancy kom det avgjørende gjennombruddet.
Papir av løkbladet etc Nancy som liten hadde hørt beretningen fortalt av faren, Eagle.
Historien hadde fortsatt å eksistere i en familie av etterkommere.
Hva hadde holdt den i live, drømmen om store rigdommer?
Gudrun har forresten enda ikke fortalt den til sine to barnebarn på 8 og 10 år.
Vokst opp sammen med 4 nesten jevnaldrende søstre (født 1801, 1803, 1804 og 1805). Født med priviligier som gutt og mann. Den fornemme moren. Ammene. Skilte lag der han var 15 år gammel. JWCs egne barndoms-versjoner av besøkene på Sorenskrivergården i Porsgrunn. Storesøster Olea var glad i barn. Schwachs besøk. Spøkefuglen. Harselering over borgerskapet. Galimatias i Hitterdal. Besøkene på Skrivergården (1814-1819) sammen med resten av familien. Pavels fiolin og poesi. Petreas hoste og død. Farens ensomme gråte-turer. Ginas vokskabinett og Kristiania. Presten brekker et ben til hest. Enkesæde. Olea får poesibok i bursdagspresent. Severine og Fredrik Otto Juell utstasjonert. JWC leser Robinson Crusoe (Dunker). Setter sving i fantasien om utenlandsreiser til fjerne fremmede land. Losjerende hos C. Dunker. Pølsepinnen og surprompen (1823-24). Rabæk. Vers i vind og vær. Olea og fjærpennen. Tante Kaja og onkel Frederik. På flyttefot (1825). Røyken. Lakkegården. Jomfru Crøger og student Buch. Volti Subito. Da Skjebnen skildte os. Høker Pedersen. Poesiboken på tur med diligense. Olea sang Jonas i søvn (Stemmeklangen fulgte ham resten av livet). Skjønnheten og udyret. Sødt du smiler med de blege Kinder. (1826). Privatist Crøger. Dimmitert 1826 En far tar avskjed med sin sønn 1828 5/6 Student J(onas)W(essel) Crøger Fra Chra. til Trondheim. 21 år spæd/blå øyne/lyst hår) (Dro litt på benet) Fotografi 1840). 1826-1829? Ex. phil. ex. theol. 1833. Støvets alder. Etter livet. Begravelsen. Brev fra hovedstaden. Et heftig temperament i arv. (18?) Prakt. personel kapel. 1835 hos sogneprest Ole Aabel. Tok 1836 derfra. Arbeidsledig teolog. Storhetsvanvid. Aurland. Prest og ordfører. På ski til hovedstaden. Sammen (1829?, 1838?). Vinteren 1843-44 holder JWC foredrag i Rådhussalen i Bergen, senere bibellesing. I Bergen 1846. 17. Mai 1847 gudstjeneste i den tyske kirken. Klage fra Biskop neumann via sogneprest Ellehusen. Stiftsdireksjonen og kirkevergen konsul Myhlenphort. JWC reiser til Chra uken etter 19. Mai 1847. En åpning utover. Vartpenger og avskjed 25/8 1854. Brev til en venn i Norge. Havet er dypt og den døde tier (cf. overskrift). Joinville, vennene og eventyret. En reiseskildring. Brevene hjem til avisen. Keiseren av Brasil. Søvndrømmene. Piken i de lyse skinnende klær. Feberanfall. Et løpende bud fra Keiseren. Avskjed med Brasil. Den danske kaptainen og koffardiskipet. Reisedagboken. Wo die stoltzen Palen ragen. Hjemover. Hjemkomst. Søster Oleas tragiske bortgang. Vestkysten. 1856. Ettertanke og bok. Haus resid. kapellani 1857. Bergen og Johanne D. Lodtz (f. okt. 1831 datter av skræddermester Severin Lodtz og Johanne Gjertine Gjertsen. Prest i den tyske Maria kirken. Ekteskap (gift 1857) og barn. Lille Immanuella Johanne (f. 1859, død 2/4 1850), Jonas og Helle Margrethe. Virke. (Helles opplysninger fra Gaa Paa) Oversettelse av Josefus. 1. hefte trykt. Darwin. Svanesang. (okt. 1867)
Avreise Hamburg 30. september 1854
Bergmann, J. G. Grimma, Sachsen.
Becker, G. Adolph, Zimmermann, Connewitz, Sachsen mit Frau Sophie
Bottiger, Oscar, Kaufmann, Crimmitschau, Sachsen
Bührer, Martin, Landmann, Sletten,Schlesvig
Bührer, Conrad, Lamannn,Sletten, Schlesvig mit Frau Anna und 1 jähriger Sohn
Burkhart, Heinrich, Professor, Halle, Belgia mit Frau B und 5/6 jährige Sohn (Albert)
Dagbok:
1) I Kahytten er en Professor (?) fra Halle, Buchard ().
2) En Chemiker, der gav sig ud for Professor, og som havde havt en Opdragelsesanstalt ved Halle, men hvis øverste Etage skal have været i temmelig Uorden; han var gift med en sydamerikansk Mulatinde og havde en liden Søn med sig;
3) Inat døde Professorens vakre, lille Søn, og denne spæde Blomst blev udkastet i Havet.
Orgelbyggerens unge Kone var nu den personificerede Sorg.
Hun sad idag alene i et Hjørne her paa Dækket og bladede med famlende Hænder i nogle Breve, som hun udtog af en Tegnebog.
Det var vel Erindringer fra lykkelige og kjærlighedsfulde Dage.
Den lille Alfred er borte, og Manden er borte.
Deres Hvilested se vi ikke og ønske ei at se det; Havet har opslugt Alt.
Sorgen og Mindet - hvilket Gravmonument! - er alene tilbage.
Det gjorde mig meget ondt at se denne af Sorgen dybt nedbøiede Qvinde, men hun kom seg igjen.
Capt. Wichmann, gift Mand og Fader, tog det paa sig at trøste hende baade for Mand og Barn.
Hun reiste med ham tilbage til Europa, og saa havde han jo Leilighed nok til at trøste hende.
4) Den 15 November.
Vi har god stærk Vind.
16 Novmbr.
I Nat døde Professorens unge Hustru.
Liget kastedes øieblikkelig overbord; man er ræd for Smitte.
5) Den 30. Oktober.
I Dag døde en Orgelbygger fra Pröisen og i Gaar hans Barn, den lille Alfred, alles Yndling!
Hans unge Kone som en Dag sagde mig, at hun heller vilde dø end miste sin Alfred, har nu mistet alt hvad der var hende dyrebart i Livet, sin Mand og sit Barn.
Dagbok:
Men her er ogsaa gode Folk, og blandt disse Toldbetjent Stemann fra Husum. Stemann er en rolig, sindig, elskværdig Karakter, der viser meg idelig Opmærksomhed, endskjønt alle andre vige fra mig af Frygt for Kapteinen. Stemann blev under den Slesvig=holstenske Krig (1848-1851) afsat, fordi han ikke tog Hatten af for en dansk Officer, som han gik forbi og ikke kjendte. Jeg har læst hans Afskedigelsesdokument, hvori ingen anden Forbrydelse imputeres ham. Det er tungt, naar saadanne Mennesker som han maa forlade deres Fædreland.
Endelig vil jeg og nævne en sleswieg=holsteinsk Student. Denne Mand havde et særdeles tiltalende Physiognomi, og blev mig en sand Glæde paa Grund af den Opmærksomhed han viste mig. Han havde været ansat i Toldfaget; men, da han engang forsømte at tage Hatten af for en dansk Officier, og dertil formodentlig nærede schleswig=holsteinske Sympathier, blev han afsat, og maatte nu søge den uvisse Lykke i det fjerne Sydamerika. Jeg fik ved ham en Forestilling om den Tilstand, hvori et overvundet og kuet Folk befinder sig. Da jeg flere Gange havde haft Anledning til at høre Melodien til den schleswieg-holsteinske Slagsang: "Schleswig-Holstein meerumschlungen", og fandt denne Melodi ganske udmærket smuk, og skikket for en Krigssang; thi naar man hører den, maa man tænke paa fremrykkende Batallioner: saa bad jeg ham engang citere denne Sang. Dette gjorde han også, men ikke uden Ængstelse og tilsidst synligen bevæget. Han saa sig først om, endskjønt han dog her ombord kunde være sikker for Angivere og uden Fare, og derefter fremsagde han Ordene med sagte Stemme. Han sang den aldrig.
*Denne Stemann er formentlig den samme hvem JWC kaller "Heinrich, den holstenske studenten" som gikk under i fylla trass i at JWC forsøkte å hjelpe ham på i nøden.
Serfert, Heinrich Aug., Glauchau, Sachsen mit Frau und 1 Kind 1/2
Salfeldt, Friedr. Schneider,Schmoelle, Sachsen-Altenburg
Strobel, I. C. Weber,Glauchau, Sachsen
Schicts. F. A. Landwirtschaf,t Glauchau, Sachsen mit Frau Christine Caroline
Schicts, W.E. Glauchau, Sachen
Stiegler, Pauline (Fraülein), Eitritsch, Sachsen
Schönfelder, C.H.J., Clausthal, Hannover (Nieder-Sachsen)
Schmidt, F.I.,Clausthal, Hannover mit Frau Johanne Maria (Nieder-Sachsen)
Schultz, Aug. Jul. Wilh.Crogmann,Zellerfeld, Hannover (Nieder-Sachsen )mit Frau und 4 Kinder 2 1/2 - 9 Jahre.
Schubert, Heinrich Andr. Waldarbeiter, Lerbach, Hannover Nieder-Sachsen) mit Frau und 4 Kinder 2 1/2 - 15 Jahre
Solbrig, August, Schleitz
Tiemann, Carl. D. Kaufmann, Einbeck, Hannover (Nieder-Sachsen) mit Frau Louise und 2 Kinder 2-4 Jahre.
Trinks, Eduard Fabrikant,Glauchau, Hannover(Nieder-Sachsen) 6 Kinder 5-18 Jahre
Tobias, Carl Wilh. Kaufmann, Leippa mit Frau und Kind 6 Jahre
Trinks, Pauline mit 2 Kinder 0 - /4 järig Sohn Johannes - Glauchau, Hannover (Nieder-Sachsen)
Wagner, Carl Rich. - Kaufmann - Altenburg, Sachsen
Wend, Friedr. Wilh. - Glauchau, Hannover (Nieder-Sachsen)
Waldvogel, Herm. mit 2 Söhne 4-11 Jahre - Landmann - Sletten, Schlesvig
Waldvogel, Johann mit Frau und 5 Kinder 1/4 - 11 Jahre - Landmann - Sletten, Schlesvig
Waldvogel, Andr. mit Frau und 4 Kinder 2-13 Jahre - Sletten, Schlesvig
Waldvogel, Anna mit 2 Söhne? 9-11 Jahre - Sletten, Schlesvig
Weckerstin, Sebastian - Landmann - Siblingen, Schlesvig
Wolf, Ferdinand mit Frau und 5 Kinder 0-8 1/2 Jahre - Lerbach, Hannover (Nieder-Sachsen)
Wehmeyer, H.C.F. - Wegarbeiter - Lerbach, Hannover (Nieder-Sachsen)
Zeuner, Joh. Georg Carl mit Frau Kind 1/2 Jahre - Crogmann - Clausthal, Hannover (Nieder-Sachsen)
Zwicker, Joh. Golb. - Glauchau, Hannover (Nieder-Sachsen)
Antall passasjerer
120 voksne samt
103 barn i alderen 0-18 år
Totalt 223
Iflg. JWC: 240 passasjerer samt 36 døde av kolera.
Innskrevet på data etter originalen
Åge Skjelborg
20. januar 1998
Domkirkens landsogn v. Helbredelseshus for spedalske 365d. Lungegaarden. Jonas W. Crøger f. Hitterdals Prestegjeld?, husfader, præst paa Vartpenger, gift, 59 Aar. Johanne D. Lodtz, hans kone, f. Bergen 1831, gift, 35 Aar, Helle Margrethe, hans datter, 6 Aar, Severin J. Wessell, f. Domkirkens Landsogn, 4 Aar . Har 2 sauer og 1/2 td. l. åker med poteter
(Severin Mind Herren) Conrad Wessel (f. 9/10 1862, død 20/6 1945) gift med Caroline f. C. Elisabeth Lodtz 21/2 1862, død 3/11 1935 (barn etc. cf. kildene)
Devold-dynastiet og folketellingen i Ålesund 1865 og 1875. Flere fra Bergen etc. Kristen sto det. Baptist. Stilte seg selv utenfor det etablerte samfunnet.
Fra Sct. Katharina til -.
(Skilsmissepapirene)
Langfart over havet.
Gamle O. Devold gifter seg i Bergen 30/7 1874.
Helle kom til Stockholm 6 november 1878 direkte fra Bergen. Nicolai hadde allerede skrevet under i Ålesund.
Niels søker magistraten 11/6 1877 og melder at han vil etablere seg som fabrikant av ullduker Lilla Nygatan 12. (27/11 1878) under firmanavnet Niels Devold & Co.. Drive etc fremstilling og salg av alle slags ullvarer.
Viet to dager etter ankomst i Katarina forsamlingen. To vitner skrev under (Karl M. Högquist (f. 1848) etc. Hun tenkte på moren etc Enkestand sto det etc. Heller en stille feiring. Gravid. Uten formell utdannelse. Før hun nesten fikk sett seg rundt var hun omgitt av (pengehunger, gammeldags, hyklerisk kristendom etc)
Kristi Menighet og en slavekontrakt. Grå tause mus. Bleke avskygginger av seg selv. Unntatt om kvinnene overhodet var med i diskusjonene og felleskapet. Terese Engstrøm. Hun hadde tvilens nådegave og gikk med en liten sosialist i magen. Først en god kristen så en enda bedre sosialist. Gjester. Carlbechs og Collens. Samuel Stenvall (1845-1918) etc. Fremmede baptister. Carl Prydz. Overnatting. Prat om kun dette ene. Lister seg bort. Bruker egne barn som påskudd for å forlate kretsen. Falt i søvn over barnesengen og var med et hjemme i Bergen igjen. Den avdøde faren bøyde seg over henne. Bevegte lydløst munnen men stemmen var hennes egen. Begynte å fortelle etc Godnatthistorier men dysset seg selv gradvist ned. Stemmene murret. Ikke noe særlig familieliv heller. Den eller de trofaste ammene Lovisa og 20-årige Anna Charlotta. Barna gråt når de dro fra hjemlandet. Flyttingen. Rastløsheten. Tomheten. Niels ble mer og mer fyldig. Kjent hverandre altfor kort tid. På reiser sammen med Niels. Bordbøn uten å spørre andre først. Fredrika Dorothea (f. 28/2 1862) Steen på besøk fra Bergen med et hjemlig pust. Hun bebreidet først og framst seg selv tilstandene i hjemmet. Hun fant foreløpig ikke noen utvei, ikke noe brukbart alternativ. Splitte familien? Aldri. Gikk godt i lag med tjenestepikene Augusta, Gunilda og visergutten etc. Ulltepper/Veverne ansatt i Niels Devold & Co. var tyske, allesammen, hentet til Stockholm av Niels personlig under oppholdet i ? Veveriforstanderen Carl W. Köhler. Spolersker, arbeidersker var svenske etc. Markedsføring og religion gikk hånd i hånd for Niels. Frimisjonen. Hvordan greide han å kombinere alt dette? Svaret fantes kun i hans eget forpinte hode.
Begynte å skrive. Først klødde det i fingrene og alle ordbildene begynte å dukke opp. Alle de mentale bildene og stemningene vokste ut av skyggene og listet seg inn i blekket og fjerpennen etc. Mer følelser av følelser. Ble forkrøplet under nedskrivinga. Bare skrive. Løse ark. Gått med det lenge. Skjulte papirene under hovedputen der hun bare selv kom etter hvert.
Avreise 19/3 1884 fra Stockholm til Lillestrøm (og Bergen?) der Niels etablerer ullveveri. Niels i Kristiania til fellesmøter, Maribogt. Treffer sammen med barndomsvennen stud. teol. Bolstad. Møte blant de svenske Ansgariivenner.
Familien flytter 1887 til Kristiania der Niels blir agent for en rekke tyske firmaer. Samme året danner Niels sitt eget religiøse samfunn og utgir et religiøst blad. Niels til Danmark. 1889 har Niels kontakt med Kristi Menighet i Kristiania.
En streikekomitte blir valgt, tre piker fra Bryns og tre fra Grønvolds fyrstikkfabrikk og utenfor de streikende, dr. Nissen, Helle Devold og Carl Jeppesen. Møte i Knudsesalen 27. okt. 1889. Carl Jeppesen, student Schaft og dr. Nissen taler. Massemøter og prosesjoner. Kunstnere holder konserter til inntekt for etc (Helle lytter henført til klassisk musikk) Bj. Bjørnson gråter. Møte 2. nov. arr. av Norsk kvinnesaksforening. Fysrstikkarbeidersker og kvinner av alle samfunnslag er tilstede (cf. Dagbladet, Nylænde). Socialdemokratene rasende over at kvinnesakgsforeningen handlet privat etc.
Streiken sluttet uten at de streikende hadde fått bedre kår. Det forhatte Mulktsystemet opphevet.
Helle taler i varme vendinger etc For første gangen åpner hun munnen og taler i en stor forsamling. Tom skall (cf. brev fra Nancy Hudak) Ordene flyter på en strøm av åpne følelser og hun fatter ikke at hun har gjennomført det til lyden av stor applaus.
"De mandlige arbeidere over hele verden arbeider for en otte timers arbeidsdag, vi kvinder nå arbeide 12-14 timer i døgnet for at tjene det tarveligste udkomme" Vi er vant til at våre ord ikke har hatt noen som helst verdi.
Burde ha sagt det muntlig. Er dere da, spør Helle, kommet langt nok.? Men dere er ærlige, søstre! Helle smiler stormende og smittende.
Helle (går som gift kvinne direkte inn i socialdemokratisk politikk) aktiv i streiken blant fyrstikkarbeiderskerne. Polemiske innlegg om kvinnens stilling og stemmerett i dagspressen. Hulda Jeppesen, fru Kringen, Fernanda Nissen, Carl Jeppesen og Kristine og Chr. Holtermann. Knudsen. De danske sosialistene kom med de nye revolusjonære ideene fra Europa.
Det norske arbeiderparties kvinner (Hulda Jeppesen, Marie Knudsen etc) underordnet seg mennene for å hjelpe dem mot deres mål. De reiste ikke noen selvstendig kvinnesak. I 1895 stiftet Hulda Jeppesen, Marie Knudsen etc Arbeiderpartiets første politiske kvinneforening for å støtte sine mannlige partifeller i deres kamp for sosialismens fremme. Arbeiderpartiets Kvinneforbund ble stiftet 1901 og var fra starten av en selvstendig organisasjon.
Vevearbeiderskerns fagforening ble etablert våren (24/4) 1890. Helle husket vilkårene til Niels ullveversker.
Seilduksfabrikkens 400 kvinner nedla januar 1890 spontant arbeidet og stilte seg inn under sosialistenes ledelse.
Kristiania Arbeidersamfund. (cf. bok) Hun var liten vever og pikant. Hadde utstråling. Det helt store, lysende øyeblikket hadde inntruffet og kommet til henne 29 år gammel..
Helle har i fiksjonsprosaen oppsummert sitt tidligere liv. Niels og hun har skilt lag for godt? Ekteskapet slår sprekker
Hva var Helle egentlig selv? Sosialist eller Marxist?
Helle har selv skrevet i et av sine mange brev at hun ikke hadde noen formell utdannelse og må ha fått hjelp til å skrive artiklene sine. Helle var en oratorisk begavelse mer enn skribent etc Hun hadde munntøyet i orden og under full kontroll. Ekteskapet begynner å rakne allerede i 1885 etter flyttingen tilbake til Lillestrøm. Niels er en drømmer og mangler praktisk sans, moralsk samvittighet og sunn dømmekraft. Hva hjelper det at han behersker flere fremmede språk, etablerer sin egen Kristi Menighet og nesten altid er på reise utenfor hjemmet?
Desuten har Niels alltid og så lenge Helle kan huske underbetalt sin kvinnelige arbeidskraft i veveriet. Han har ikke kunnet unngå å se veversker, spolersker og arbeidersker bøyd over arbeidet med deres krogede rygger.
(Vevearbeiderskernes fagforening ble etablert 24 april 1890).
Helle føler for alvor at Niels som nå er så fyldig at han ikke lenger kan rekke ned å binde sine egne skolisser vil klemme alt kreativt og revolterende liv ut av kroppen hennes inntil det bare er et eneste tom skall igjen.
Etter at Niels er flyttet fra Lillestrøm og broren Gustav har tatt over virksomheten søker Helle våren 1888 om seperasjon fra Niels Devold.
Familien Devold i Ålesund værer skandale og tilbyr Helle en sum penger for å holde tett eller oppgi skilsmissen som før eller senere må bli en for dem skremmende realitet. Hvor de hadet henne for at hun brukte en av sønnene deres mot dem! De har aldrig hjulpet henne til at sørge for barna; det må Helle gjøre selv like til hun blir gift med Mengshoel. Hun ler af deres gammeldagse moral og hykleriske gudsfrykt. Pengehungeren deres bad hun dem beholde selv.
Helle Margrethe avslår. Hun vil fra nå av forsøke å klare seg selv helt på egen hånd og uten Devold-dynastiet hykleriske hjelpsomhet.
Alt dette skjer i en periode der Helle er mer politisk aktiv enn noen gang tidligere hvilket gjenspeiler seg i hennes avis-artikler om kvinnens retttigheter og der hun samtidig oppsummerer sin egen livssituasjon.
Høsten 1889 får Helle etter flere forgjeves forsøk på forlik bevilget seperasjon. Vilkårene blir at Niels foreløpig skal forsørge familien og ta seg av de to jentene, Agnes og Johanne. (Bekreftes av opplysninger på personsedlen fra folketellingen 1891 for Kristiania).
Dette viser altså at Olav A. Devold 6 3/4 år gammel ble innskrevet av sin mor, Helle Devold, f. Crøger, i Tanks skole i Bergen og gjett hvilket år? August 1887! Olav A. blir utskrevet av samme mor på slutten av 1. kvartal 1888-1889.
Og det var jeg som naivt trodde at han gikk i denne skolen i Bergen etter at han kom tilbake fra oppholdet sammen med Helle noe før mars 1993, da familien fikk reisepass til USA. Begge jentene var som du allerede vet hos bestemoren, i hvert fall i 1891 men jeg tror at alle tre barn på et eller annet tidspunkt etter 1887 har vært samlet hos Johanne D. Lodtz Wessel Crøger. Det finnes kommunale manntall som vil kunne gi svar på dette viktige spørsmålet.
Dette skoledokumentet viser at oppholdet til Helle og sønnen i 1888 må være skjedd nesten samtidig med at hun er på vei til å få bevilget seperasjon og som jeg var overbevist om ble behandlet av forligskommissionen i Kristiania. Dette er grunnen til at jeg lenge forgjeves har søkt etter skilsmissedokumentene på feil premisse og proveniens.
Spørsmålet er nå når Olav og moren reiser til Kristiania der de bevislig befinner seg januar 1891 under folketellingen. Helles første politiske offentlige utspill skjer iflg. Socialdemokraten november 1889 men det er fortsatt usikkert om hun har vært med Olav A. til Bergen selvom opplysningene i skolepapirene tyder på at hun selv har vært tilstede under innskrivingen av sønnen i Tanks skole (Af hvem indsat i Skolen: Moderen). Det samme mener den nuv. rektor Tønder som jeg har diskuert saken med.
Under rubrikken Forkundskaber står: Undervisning Lillestrøm Middelskole i 3 maaneder. Dette er også viktig ettersom Niels Devold hadde ullvarefabrikk i Lillestrøm et par år etter de vendte hjem fra Sverige mars 1884.
Helle flytter til Kampen og lever sammen med forfatter og redaksjonssekretær Arne Dybfest.
Helle får tildelt det daglige ansvaret for den 11-årige Olav Andreas (opplysning i folketelling: midlertidig oppholdssted i Bøgaden 18, Kristiania, for Agnes og Johanne Dorthea). Ved skjebnens ironi viser dette spesielle familie-mønstret seg å skulle gjenta seg flere år senere i Minneapolis etter at Helle treffer forfatter og redaktør Emil Mengshoel.
Niels klarer ikke verken det økonomiske eller familiemessige ansvaret som han har forpliktet seg til, slår vann over hodet og stikker 1891 av til USA via Quibec, Canada. ("Illegal utvandring" iflg. politi-notatene). Blir holdt tilbake av det canadiske politiet men får lov å gå. Niels tar til Iowa. Den 8-årige Agnes og den 10-årige Johanne blir høsten 1890 sendt til mormor Johanne Crøger på Lungegården i Bergen. Helle og Olav blir inntil videre i Kristiania.
Johanne Dorthea Chrøger, SH, E, 1831, pensjonistinde, Embedsmands Pensjon og Huseier, Vinzents Lungesgade. Besøgende: Johanne Dorthea Devold, B, 1881, Stockholm, V. Lungesgade. Ikke Norsk Undersåt: "Plambetist" (=Baptist). midlertidig tilstedeværende: Bøgaden 18, Kristiania. Besøgende: Agnes Helene Devold., f. 1883, Stockholm. "Plambetist". Helt forsørget af Manufaktur, handelsreisende. Tjenestepige, enepige, Dorthea Schrøder, f. 1815, Strudshavn, ugift, pensjonistinde.
Helle og Arne Dybfest har planlagt å gifte seg borgerlig etter at seperasjonstiden på 4 år er overstått men Arne Dybfest begår selvmord. Helle får et nervøst sammenbrudd og sommeren 1892 forlater Olaf Andreas og Helle Kristiania for godt og flytter til moren i Bergen.
Husliste 16, Bøgaden 18, Kampen Menighet.
Helle Margaritha Devold, f. 1860, Bergen.
Hovedperson.
Separeret etter Bevilling.
Ikke tilhørende noget Troessamfund.
Driver for tiden ingen forretning.
Handelsberettiget. Forsørgers livsstilling: Agent.
Olaf Andreas Devold, f. 1879, Stockholm, tilhører intet Troessamfund (!!).
Forsørges helt, overstreket: (af Handelsbestilling) Agent.
Tjenestepige Jenny Hansen, ugift, f. 1874, Svelvik.
Arne Dybfest, logerende, tilhører familien, f. 1869, Trondheim, ugift, forfatter og journalist (Redaktionssekretær).
Kom som helt ung journalist ved norske aviser i Amerika i forbindelse med anarkistbevegelsen. Blandt anarkister (1890) skildrer anarkister som en slags livsdyrkere. Bøkene Ira (1891) og To Noveller (1892) viser en følsom og kunstnerisk "nyromantisk" stil, men et livssyn preget av bohem-naturalismen. Novellen En Ensom betegnet Carl Nærup i 1894 som "vår litteraturs eneste ekte frembringelse i den dekadente genre". Som lyrisk prosaist og dristig erotisk psykolog står Dybfest som en utpreget ener i vår litteratur. Begikk selvmord 1892 fordi han ble anklaget for å ha unnlatt å hindre en venns selvmord. Det tragiske i denne saken er at først etter sin død får Arne Dybfest full oppreisning.
24. november 1892 dør den 65 år gamle faren til Niels, Ole Andreas Devold. Niels må i hast reise tilbake til Norge fra Iowa og overta en stilling som kontorsjef i familie-bedriften i Ålesund.
(Folketellingslistene 1900 viser at Devold-dynastiet i Ålesund samlet teller over 60 familie-medlemmer med tjenerskap)
Notatet på reisepasset til Helle Margrethe Devold og hennes tre barn om at "Mannen fabrikkseier og før i Amerika" betyr altså ikke at Niels som ektemann er tatt i forveien til Amerika for å berede veien for sin familie og seg selv men at han før har vært der og plutselig måtte dra hjem.
Datidens vilkår for å oppnå seperasjon og siden evt. skilsmisse var at partene måtte vente minst 4 år (Ekteskapsloven kom først i 1914) før de igjen kan inngå nytt ekteskap. Det vil altså si at Helle kunne ha giftet seg nårsomhelst etter 1895-96 hva hun altså også gjorde, nemlig i 1898.
Det er økonomisk krise i Norge. Helle og de tre barna er i stor pengeknipe og Johanne har kun en liten statspensjon å leve på. Helle har hørt sin afd. venn Arne fortelle om forholdene i Nordamerika og hun bestemmer seg for lytte til sin egen indre stemme og rømmer med de tre barna til USA og forsøke å starte et helt nytt liv uten Niels i det norks-amerikanske U.S.A.. Helle og de tre barna får reise uten billett mot at Helle siden og når hun er kommet på beina igjen økonomisk betaler reisepengene tilbake til ruteselskapet.
Hun legger alt annet bak seg og drar hjemover. Det er en helt annen kvinne først i tredveårene som vender hjem til fars og mors by hun forlot for nesten tyve år tilbake og ikke har sett siden. Johanne er så smått begynt å dra på årene. Uten å tenke nærmere over det hadde Helle hele tiden hatt det med seg, båret på det langt inni seg selv. Lungegården, Fløen og alle de vrimlende barndomsminnene.
Broren Severin snakket med lys i øynene om å bry tversover å dra til Brasil. Drømmen om alle de berusende opplevelsene som ventet et eller annet sted langt derute kom igjen opp i henne sammen med den gamle, kjente og sterke utlengselen. Bort. Bort og over de høye fjellene. Hun hadde skrevet og talt om den så mange ganger i sine flammende politiske innspill og nå var den personlige friheten hun hadde drømt om i alle årene omsider innenfor rekkevidde.
Helle finner fram til hva som er igjen av JWCs reisedagbok ifølge henne selv et av hennes allerkjæreste minne om sin afdøde far. Hun tar det gulnede skriveheftet med seg i bagasjen og enda engang skal dagboken om farens forunderlige reise til et tropisk land på den andre siden Atlanten få innsnuse atmosfæren fra de store uendelige havene.
Et reisepass for en liten familie med etternavnet Devold blir utstedt 23. mars 1893 Avskjeden med familie, venner og Norge blir tungere enn Helle hadde trodd. Men hun var endelig fri. Helt fri. Sammen med barna.
De ser alle fire landet forsvinne i horisonten. Foran dem ligger havet. En lokkende åpning utover. Først etterpå merket Helle tårene.
Under overfarten fra Bergen til Quibec, Canada, har bølgenes lyd og havets evige melodi en alvorlig undertone. Uten venner og penger, uvant med arbeid setter Helle og barna foten på Amerikas jord. På gaten i Minneapolis venter det Helle Devold og hennes tre barn en nesten umenneskelig hard start.
Mengshoel redaktør av Sioux City Tidende (Sioux City Times) 1893-1896, Nye Normanden (The New Norwegian) i Minneapolis 1896-1901.
Emil Mengshoel flytter 1896 fra Sioux City, Iowa, til Minneapolis og det er her at Helle og Emil må ha truffet hverandre for første gang. 1898 søker Helle Devold og Emil Mengshoel om inngåelse av ekteskap, Hennepin County, Minneapolis. 1900 Helle, Emil Mengshoel (Utgiver iflg. census), Olaf A. Devold og Agnes Devold bor tilleie i hus i Minneapolis (1900 Census) og i samme eiendom som Lars P. Solsness. Hvor er Johanne Dorothea? Seperasjon. Nytt ekteskap. Skilsmisse.
Niels Devold reiser hjem med den 10-årige Johanne Dorthea (?). (Johanne er ikke dokumentert i folketellingen 1900). Hjemme i Norge har Niels truffet en annen kvinne, Johanne Landmark (f. 1876, Lensviken) og søker om formell tiltalelse til å gifte seg borgerlig. Det får han bevilget midt i januar 1900 og gifter seg sist i februar måned. Helle skriver siden i et brev til Olav Kringen at Niels har 9 barn og nok angrer seg, men nå er det for sent.
Romaner. Emil Mengshoel redaktør av The Republican, Lake Mills, Iowa 1898-1902. 1903 Helle og Emil Mengshoel i Lake Mills, Iowa. Gaa Paa, Girard, Kansas 1903-1904. Helle og Emil Mengshoel vender tilbake til Minneapolis og fortsetter utgivelsen av Gaa Paa 1904. Andrew blir medutgiver 1903. Private enterprise. Agnes og Lars P. Solsness blir gift 1903 (Minneapolis?). På barrikadene. Agnes og Lars Solsness. Som mor så sønn. Første sosialist og senator i Minnesota. Lars som hustyrann. Agnes får tuberkulose. Boston. Chicago Mengshoel og Andrew har begge reumatisme. Helle og Andrew i Canada og Europa. Helle skriver brevkort fra Paris Hill, Me aug.-nov.1905. Helle i Kristiania i 1910. Den internationale sosialistkongress. Agnes alvorlig syk av tuberkulose. The Run. Turneen. Andy leker arbeider and goes native. Helle blir medutgiver. Andy Devold på offensiven 1912 (Foto i helfigur). Hils Mengshoel å si at Øen etc vant meg helt for sosialismen. Kamerat Mrs. Helle Mengshoel. Mengshoel selv er overarbeidet. Trenger å komme seg litt bort. I Norge årskiftet 1913/14. Reisebrev. Gjensyn med fortiden. Om møtet med menige sosialistiske unggardister og offiserer i Kristiania. Helles artikler i Gaa Paa 1913. Brev fra Boston 1914. Andy on the second Run 1915.
Mene Tekele 1918 fortsetter med publiseringen av Reisen til Brasil og et sosialistisk budskap. Se også denne gangen alt under en sosialistisk synsvinkel forekom Helle nartulig. Den hørte til hennes livs beste erindringer. Farens ansikt med et sterkt åpent blikk bøyd over sengen. Derfor hadde hun tatt reisedagboken med seg uten å vite at den etc. Helle puster nytt liv i de frihetselskende forfedrene. Myten. Helle ofrer seg for at sønnen hennes, Olav Andreas "Andrew" Devold skal realisere sitt og hennes livsmål og refererer til slektens mannlige medlemmer, prestene og deres frihetsånd som hun mener går igjen også i sønnen.
Et liv i slit for en hellig sak. Brev til hjemlandet. Mørke skyer. Verdenskrise. Et nakent rop mot stjernene. 1920. Nytt hus og trykkeri. La massene kultivere, spise gress og småstein. Jazz, røverromaner og etc Sirklen sluttes. 1924 er Andy stiv av gigt. 1925 er Mengshoel nesten krøpling. Reisedagboken. Andy O. Devold. Keiserens tapte land. Dagboken får ny aktualitet høsten 1928. Når dør moren, gamle Johanne? Gi meg mit deilige Norge. Men barna er jo her! Hjemlengsel. Landflyktigheten. Forholdene har i mellomtiden endret seg i Gamlelandet. Det siste sukket. JWC vinker til Helle fra de blendende hvite strandene i Brasil. (cf. Ukjent Soldat). Helle Mengshoels død 5. februar 1929. Nekrologen mangler i hjemlandet. Skjebnen til Agnes og Lars Solsness. Andy går bort i 1940. Emil Mengshoel følger etter sommeren 1945.
Når gifter Andy Devold seg med Katherine Novak?
Helle skal ha oppholdt seg hos Agnes og Lars Solsness i Boston 1929. Helle beskrives som en liten taus, beskjeden kvinne som syntes å leve som en skygge i hjemmet til sin datter og svigersønn. Det virket som om Helle forsøkte å holde seg selv utenfor etc (Gudrun mener at Lars satte sin klamme hånd på Agnes)
Da Helle gikk bort februar 1929 ble Eagle så lamslått og ulykkelig at han låste seg inne på rommet sitt en hel uke. Martha, nå 86 år gammel, traff aldri verken Helle eller Agnes som ellers dullet mye med Eagle.
Nancy husker svakt som tenåring å ha truffet Emil Mengshoel. Det var vår og Nancy holdt på å skulle fylle 12 år i august 1945. Emil må ha gått bort kort tid etter. Nancy og faren Eagle hadde kjørt dit der Emil Mengshoel bodde for å invitere ham på middag og hente og bringe ham. Emil så ut som å ha vært en høyreist mann men som sykdom og alderdom hadde kroket. Martha husker at han haltet motvillig. Han hadde mistenkelig mange buler i hodet. Martha husker svært lite av selve besøket og Nancy slett intet av møtet med sosialisten og forfatteren Emil Mengshoel.
Emil ble kun en kort stund hos dem antakelig fordi han følte seg uvel. Dette var såvidt Nancy husker den eneste gangen Eagle som voksen traff Emil Mengshoel. Martha minnes at Eagle oppførte seg usikkert overfor Emil og ikke var begeistret for ham uvisst av hvilken grunn.
Nancy fikk fortalt svært lite om både Helle og Emil og faren Eagle avslørte lite eller slett ingenting om sin egen oppvekst og bakgrunn. Nancy hadde en sterk følelse av at det var private hemmeligheter som skulle skjules og historier som ikke lot seg fortelle. Eagle var av "den gamle skolen". Han var bekymret over at Helle og Emil antakelig aldri ble gift. Derfor fjernet hans etternavnet hennes, Mengshoel, fra manuskriptet til avis-innlegget om Reisen til Brazil. Histrorien om JWCs møte med Keiseren av Barzil, Dom Pedro II, fortalte Eagle Nancy som liten.
Agnes Solsness døde i 1932 49 år gammel og under mystiske omstendigheter. Hun oppholdt seg på et sanatorium i Arizona der Lars hadde sendt henne for å få henne behandlet for sykdommen tuberkulose tuberkulose og en alvorlig astmalidelse (som Nancy selv). Den nygifte Eagle i Minneapolis fikk en kort meddelelse om Agnes' plutselige bortgang pr. brev fra Lars som lakonisk opplyste at det hele nå var over og at Lars hadde sørget for alt. Nancys familie vet ikke hvor lenge Agnes var på sanatoriet eller hvor hun ble gravlagt. Man regner med at Agnes ble kremert.
Eagle var nedbrutt. Han og moren hadde vært sterkt knyttet til hverandre.
Noen få måneder senere giftet Lars seg med en kvinne og hennes 12 år gamle sønn. Lars hadde truffet familien under at av hans mange Crusetokter til Paris men hadde alltid etterlatt Agnes alene hjemme og ulykkelig.
Lars Porsenna Solsness begikk selvmord ved å kloroformere seg selv ca. 3 uker etter at Nancy ble født 5. august 1933. Eagle hadde overvært farens tre tidligere selvmordsforsøk. Ved det fjerde og siste forsøket barrikaderte Lars seg i et rom ved å staple tunge møbler opp mot døren, da det tilsist lyktes Eagle å bryte seg inn til faren var det for sent. Lars ble 67 år gammel.
Eagle kom seg aldri over verken morens mystiske død eller over sin til tider tyranniske fars gjentakne selvmordsforsøk. Eagle hadde problemer med å holde på sine jobbs rett lenge av gangen og det ble Martha som måtte holde sammen på familien gjennom alle de vanskelige årene ved å jobbe som sekretær på et skolekontor.
Martha og Eagle traff hverandre på en High School i Minneapolis der Martha var ansatt på kontoret. Eagle underviste i kemi og fyiskk. Martha og Eagle giftet seg 1. april 1932.
Martha ble født 1. februar 1911 i Minneapolis. Marthas pikenavn var Lee. Faren og tre brødre utvandret fra Lillehammer og forandret etternavnet fra Høilien til Lee. Marthas mor, Marie Voldberg, kom til USA fra Gudbrandsdalen.
Nancy Lee Solsness ble født 5. august 1933 i Minneapolis og giftet seg 1956 med Stephen Francis Hudak men ble skilt fra ham 1972 eller 1973. Nancy har 5 barn og 4 barnebarn. En av dem er 18-årige Andy som studerer Computer grafikk og design.
Nancy forlot mannen sin og hjemmet i Ohio sammen med sine fire barn, en stor svart Labrador-hund og med kun hva de gikk og sto i av klær for å skille lag fra mannen sin som liknet svært mye på Niels Devold men i motsetning til Niels Devold fortsatte Nancys fraskilte mann å hjelpe sine barn.
Olaf A. Devold som ble kalt Andy, døde 1939-40. Han giftet seg med en viss Katherine Novak (Åge: død 1984). Ekteskapet var barnløst. Andy devold og nevøen Eagle hadde heller lite med hverandre å gjøre men Nancy husker et kort besøk hos Andy Devold da hun var ca. 6 år gammel. Hva som egentlig skjedde med hans etterlatenskapet er litt av et mysterium. Martha og Eagle mottok aldri noe av arven og boet etter Andy Devold og hørte ingenting fra de andre arvingene. Eagle gjorde heller ikke noe krav på arven etter Andrew Devold. Martha forteller at Olaf A. Devold ikke var sosialt anlagt og viste liten eller slett ingen interesse for Eagle men Andy Devold skal ha vært høyt ansett som legislator.
Nancy var på vei til å skulle ta navneforandring fra Hudak til Devold men da hun hørte at Niels Devold slengte bøker på bål og ikke understøttet barna sine mistet hun lysten. Nancy lespet som liten og hadde vondt for å uttale navnet sitt Nancy Solsness. De to navn går ikke godt i lag, skriver hun.
Photos
I like the facial expressions on both your father's (looking straight into his eyes) and your mother's two faces. Judging from the picture they are both good-looking people. In the middle and center (?) "Nancy with the (gigling, peering and) laughing face" (I can't stop humming a certain famous tune from the movie Nancy with Dana Andrews!). A small part of a shadow from the figure of your father falls over the right side of your face.
I just love that picture so much, that I began walking about for hours, dazely!
To us you resemble your mother on this specific photo but such things may change throughout one's life. On the picture from the copy of the newpaper-clipping you look entirely on your own. Hope you do not mind me saying so, but to me the features of your face look rather refined and sensitive, in a positive sense, of course.
To me you seem to have a certain inborn dramatic talent in what you are writing in your letters. Now and then it sticks its face out of the depth of the subconcious, immediately being subdued or coloured by a more rational way of thinking. A rather ideal combination, if you ask me.
I will in due time ask your kind permission to use some of your family-photos in my upcoming book.
Do you still have photos of both Agnes and Nils Devold? I need a picture of both essential strenght to cope with the problems of yourself and your family .
A story of a Norwegian minister and his fight with a pyton snake in the Brazilian jungle. It is the very first time I hear about JWC and his socalled fight in his own hut with some Boa or Pyton snake from you, Nancy.
In two of his manuscripts JWC tells of a dreadful encounter with a huge, brownish snake with red flaming eyes trying to hypnothize him. It had been wounded severely by his flintlock and the big snake was for a couple of seconds looking straight into his eyes, writhing in its own death struggle and then fell dead into a ditch in the wilderness of the jungle. But he did not tell, if it was a Boa or a Pyton snake.
This incident which JWC himself describes as a rather terrible experience, also appears in Helle's newspaper versions of her fathers working papers, so this specific event must belong to the original of the handwritten diary of her father.
I am aware of Our Own Saga and, too, have the book you mention (1856) and the original manuscript (working paper). As far as I remember I sent you a xerox-copy of the frontespiece. In fact, it appears on one of the many lists I've already sent you. JWC planned another volume, but this second edition never came out.
I have prepared three volumes of outprinted manuscripts of JWC's travel-diary (From some Norwegian newspapers and unpublished manuscripts of his) ready to send you. They are still in Norwegian, but will sooner or later be translated into English by professionals.
Was this snake-episode of JWC,s actualized solely by the Tarzan-films in the late 1940s or the early 1950s or did it come up quite accidently? It must have come to you orally and by mouth because it is not mentioned in the newspaper-article from november 1928.
Please write it down, will you, and as you remember it (as a short summary) or do you not have any memories to share, Mrs Hudak-Solsness?! Anyway, who told you about this snake-incident of JWC's and when?
Your story of your father's and your own lifelong fear of any kind of snakes and other nasty creeping things was fascinating reading and reveals your sharp analytic nerve.
If or when you come to see us here in Norway you are velcome to take them with you back home in your handbag.
Nancy Hudak Solsness (Letter October 28, 1997)
JWCs fight with a terrible snake.
Yes, I, do have memories to share -inspite of my on-giving mission to suppress 90% of them.
The story that follows is among the 10% s hold close to my heart.
When I was about four years old, my father, with great purpose, sat me down and told me a story meant to differ from all those preceeding and following it. It was my privilege, he said, to be the great-great granddaughter of a very brave and noble man named Jonas Wessel Croger. This man left his home in Norway and endured a long and hazardous journey to Brazil where he hoped to establish a settlement for fellow Norwegians. A bold explorer, he set up camp in the jungle and began investigation a terrain totally foreign and hostile to him. One fateful afternoon he returned to his jungle hut and upon entering, was horrified to see a gigantic snake inside. It was positioned in such a way that most of its length was clinging to the thatched wall, with its head and upper body on the ceiling in a most advantageous striking position. With only one round of ammunition in his flintlock, my grandfater knew he must take faultlessly precise aim at a spot near the back of the snakes' head - or be squeeged to death in its coils, hearing his very bones snap even before his last breath escaped. He took aim, fired - and the snake fell dead upon the hut floor.
This was the end of the story - my father and I sat staring at each other in silent amazement. He told me the story many times, and although we were both neurotically afraid of snakes, we could never get our will of this bit of family history. As I grew older, he included my grandfathers associations with the church, and his audience with Dom Pedro II. Growing up, I pressed the story on all my friends whether they wanted to hear it or not and I've told my children and grandchildren, of course. Just a few month ago, my little grandson, Tyler, then 5, started telling me, with great animations about his grandpa who killed a snake. I thought he meant my former husband who lives on an acre of land in a nearby suburb. He became very agitated as he tried to make me understood that it was not that grandpa! I finally made the connection and it was gratifying to see the impact this story had on my dear little Tyler - and the please it gave him.
I've recently learned there are no pythons in South America. The snake must have been either a boa () or an anacondo much longer (than the Python-snake) commonly up to 30 feet in lenght. I have scared myself silly and will have to sleep with a light on tonight. Really.
Åge Skjelborg:
Emil L. Mengshoel was born in 1866, in the growing industrial town of Gjøvik, near Lake Mjøsa, Norway. His mother was fourty-two years old when he was born. She was a widow with six children and received poor relief.
His father was twenty-two, the son on one of the large ancestral farms near Lake Mjøsa, named Mengshoel. During his first years, the boy was probable taken care of by his mother, while his father was shipped off to America as an unwanted member of the family. For reasons I am not aware of, his paternal grandparents assumed responsibility for the child about the age of ten.
Emil lived on his grandparent's farm until he was eighteen, and he later maintained that they treated him more or less like a black sheep. As he had always done well at school and had also started to show artistic interests, he was understandable overjoyed when he succeeded in persuading his guardians to finance a three-year military education at the school for non-commisioned officers in Kristiania (now Oslo). Mengshoel made good use of his stay in Kristiania. In 1887 he sat for his final examinations at the military school and became a sergeant. He also sang in an opera chorus for two years,and was a member of an amateur theatre group. Of greatest importance for his future, however, was his encounter with socialism.
In Norway, the greater part of the 1880s was marked by an economic crisis that set in from 1877. As in most countries, the military forces were used by the authorities to crack down on strike activity. For example, a sergeant in Mengshoel's unit had shot and killed a sixteen-year-old striker in the town of Drammen, near Kristiania. This was one of the incidents the newspaper Vort Arbeide (Our Labor), the forerunner of the Norwegian Labor Party's best known journal today, Arbeiderbladet, took as its point of departure in its campaign against army intervention in the emerging class war. This newspaper was illegally distributed in the military barracks to propagandize for socialism among the soldiers. As most of the students at the school for non-commisioned officers came from the lower classes themselves, political discussions were soon raging. Although Mengshoel did not become an avowed socialist at this time, he took active part in the debate and was highly critical of the established order of society.
Still, literature and the desire to become a writer were his main interest in those years. He had experimented a little with writing poetry and also arranged for a Kristiania printing office to print a story he wrote based on his own life, although apparently it was never published in toto. Since he was confident in his artistic talent and wanted to develop his abilities as a writer, he persuaded his grandmother to finance his studies at the University in Kristiania. On the basis of self-study, he had already passed the examination for the lower level of secondary education ("middle-school") and was well advanced in several subjects of the upper level of secondary education ("artium"). Career opportunities were few at the time both in the army and in civilian life because of the economic slump.
Because of a disagreement with his grandmother, however, his hopes for university studies never materialized, and in 1888 he went to sea as a deckhand on a sailing ship. He sailed for three years and learned to speak tolerable French and German. In 1891, he abandoned ship in Pensacola, Florida, and after having worked on a farm for a winter in Alabama to earn enough money for a ticket, he took the train to Sioux City, Iowa, where he had paternal relatives, a half sister. His father was dead by that time.
(You already know the middle part of his and Helle's life-story so I will jump to the last section)
Åge Skjelborg:
After Folkets Røst closed down October 1925, Emil was hired as a caretaker (or watchman) at the Minneapolis General Electric Company until he retired in 1940 with a small pension.
This was Emil's one great opportunity to resume his earlier and many creative interests cultivating his inborn talent.
He played the piano with great skill, even composed, made drawings, painted and devoted himself to his command of several languages.
The last year he lived, in 1945, and at the time the eleven year old girl Nancy Solsness and her parents met with him, seventy-eight years old, he was busy occupied with translating Dantes Divina Comedia from Spanish -which he mastered better than Italian- to Russian.
He too wrote poems and published more than 150 articles in Norwegian-American newspapers after 1925.
What a caracter, what a good, thrustfull, remarkable and talented man for Helle to have had as her life's companion and vice versa!
Politically speaking, Emil Mengshoel never gave up socialism but from 1933 he voted tactically, i.e. Roosevelt. He toyed with the idea of seeing again his old home at Mjøsa, Norway, when he had been pensioned but a meager economy and Hitler's invasion in 1940 prevented him from his plan.
From 1940 his journalistic main interest was the fight against facism and the occupation of Norway. He wrote regularly articles in Waldemar Agers Reform, Decorah-Posten and Mineapolis Posten.
At last he could make common cause with the Norwegian-American society as a whole.
Emil Mengshoel was a true motive power for the rise and development of the Norwegian-American socialism. He represented the great vidth in Norwegian-American politics. The main point of politics of the minorities is always to be found somewhere on a scale between the two extremities, Knute Nelson and Emil L. Mengshoel. Even if we today must realize that the capital for a while is triumphant over the Utopian idea they who fought for it is worth while to remember, not least as an inspiration for a new political way of thinking and acting.
The Solsness family and their encounter with the elderly Emil Mengshoel in the early autum of 1945.
When you and your father visited him a few weeks before he died he was occupied with translations of the works before mentioned. Together with his illness he may have been absent-minded.
Then recapitulate your own written words to me in your letter speculating, even wondering post-festum about the very thrue nature of Emil Mengshoel, the good unfraudulent comrade of your great-grandmother Helle Crøger.
If you have no copies or recollections of what you wrote me of this short and fleeing? meeting, I will gladly quote you in full from your letter of December 16, 1996:
Nancy Hudak-Solsness:
What a story you told about my great-grandmother and Emil Mengshoel! It is so at odds with everything I had believed - and please keep in mind that everything I ever heard was so little. For the time being, let me confine my remarks to Emil - I will get to Helle later.
I had absolutely no idea what a remarcable man Emil Mengshoel was. Someday I hope it will be my privilege to read everything he has written.
I vaguely remember meeting him when I was about 12 years old - no, make that 11 years old. It was springtime, and I turned 12 in August when World War II ended. He must have died shortly after this.
My father and I had driven to where he lived to bring him over here for dinner. My only recollection is that of a man who looked as if he had once been tall, but was now bent by age and infirnuty.
My mother tells me he limped and with reluctance, that he had several conspicious lumps on his head. She remembers very little of the visit, and I nothing. I asked her many questions, hoping to trigger her memory to no avail. She does not remember who made the contact for the visit, or its purpose, if any. She remembers nothing of their conversation. He stayed only a very short while, possible because he did not feel well. To my mother's knowledge, this was the only time my father had contact with Emil, at least as an adult. She feels my father was not comfortable around him, but does not know why.'
How I regret being in the presence of this dear and noble man and not having the maturity to take advantage of it! I would like to know when he died and where he was buried - my mother says neither she nor my father ever heard anything about his death.
To me your very special way of describing and at the very same time not recalling much of your own but recreating your parent's short encounter with the Norwegian-American socialist Emil Mengshoel on the edge of his own senescence, is indeed an example of the very gifted hand of yours, making a clear, perfect and sterling summary of this event out of only rough and vague outlines of recollections fifty years after it happened.
You may, nevertheless, unconsciously have heard or sensed the very fine overtones of his own last Swane Song, unaware, of course, of Emil's real and actual personal background.
Let me put it this way, Nancy: This etc and some parts of the story of JWC survived in spite of the family-secrets not to be told.
For obvious reasons I have never met with Emil but I sense him and his (and Helle,s too) presence very strongly and intensely. This is no mystery at all to me as a writer who must try to embody, maybe even revive the shadows of these long gone characters.
Thanks to you and your family, to Gudrun and Jan and to all what the gardians of the many silent documents in the dust of the archives has uncovered, I can now give my upcoming book, dedicated to Helle and Emil, a quite new and deeper perspective and let Helle Crøger and Emil Mengshoel be united through this faboulous adventure of their own life-story.
For a split of a second we will let them come to life again.
And I am very proud and humble of getting this great great opportunity of doing this.
That was why I used the etc Passing out of time and made primarily by man, of course.
The idiom of time made by man.