Dato: ?.
Skribent: Niels Åge Skjelborg (1932- ).
Den fargerike, eksotiske beretningen om den norske presten Jonas Wessel Crøger (1807-1867) og hans eventyrlige reise fra Christiania over Hamburg til Brasil midt på 1800-tallet hørte jeg første gangen om i begynnelsen av andre verdenskrig. Jeg var vokst opp i Århus, Danmark, og bodde i utkanten av byen sammen med mine foreldre og lillesøster.
Hvert år like før jul ble en stor pappeske tatt ned fra loftsboden og åpnet med en viss andakt. Det sto nesten som et magisk lys opp av esken og fylte rommet rundt meg. Mellom tinnsoldater, små pappfigurer til et dukketeater og julepynt fra mine foreldres barndom var det noen gulnede avisutklipp med en fremmed tekst.
Som ung var min mor en kort overgang aktiv i en lokal kvinnebevegelse og hadde fått tilsendt de gamle avisudklippene fra Frederikke Mørck, barnebarn av Georg Neumann Crøger. Han var bror til den kjente norske kulturpersonlighet og folkeminnesamler, Olea Crøger (1801-1865), søster til presten Jonas Wessel Crøger.
Historien handlet om Jonas og hans farefulle reise over atlanten til den tysk-norske kolonien Joinville, Sao Francisco ved kysten av det sørlige Brasil. En overgang bodde presten alene i junglens træer og svang seg i barnefantasien som en annen Tarzan i lianene. Han sloss med de indfødte og tok kraftige basketak med ville dyr og kjempestore boa-slanger.
Etter flere forsøk traff Jonas endelig keiseren av Brasil, dom Pedro II (1840-1889) som viste seg å ha lysblondt hår og blå øyne og talte flytende fransk til den tysktalende norske presten. Keiseren av Brasil tildelte den norske presten et stort landområde ved elven Cabadon. Siden ble Jonas overfalt av røverbander og frastjålt nesten alt hva han eide. Til sist vendte han syk og nedbrutt tilbake til Norge. Jonas Wessel Crøger stiftet senere familie i Bergen og døde i 1867.
I slutten af 1970-årene begynte jeg for alvor å søke etter de virkelige personene bak den eventyrlige og dramatiske udvandringshistorien. Høsten 1978 flyttet jeg fra Århus til Oslo og fortsatte min undersøking i Norge.
Jonas Wessel Crøger var vendt hjem til bergen fra Brasil våren 1855 og det var rimelig å anta at han før eller senere ville dele sine opplevelser fra en såpass lang og farefull utenlandsreise med et større publikum i hjemlandet. Det tok kun kort tid å finde fram til deler av notisboken som hadde blitt trykt som et såkaldt reisebrev i et par Oslo-aviser med titlen "En reise til Brasilien og Uruguay" (Christiania-posten 25. & 28. Maj samt 3., juni 1855). Siste delen utkom i morgenbladet 1. Maj, 1856 under overskriften en reise fra Norge til Brasilien. J. Crøgers dagbog til en bekjent i Norge. Til slutt udkom stoffet som bok med titlen "en reise til Brasilien og Uruguay, ophold i disse lande og en beskrivelse over dem", 20-33 (christiania, 1856). Iflg. Jonas W. Crøger selv var det tale om utdrag av den originale reisedagboken, han selv hadde ført underveis fram og tilbake fra norge.
Flere år etter førte sporet direkte til bergen og til Gudrun Crøger Rafsol og Jan Crøger som viste seg å være oldebarn av Jonas Wessel Crøger. De hadde begge som barn fra deres far og farfar hørt beretningen om oldefarens Brasilianske reise-eventyr. Historien og reisebeskrivelsen hadde altså virkelig overlevd i muntlig familietradisjon og i flere ulike versjoner. Men familien hadde ikke det minste kjennskap til føljetonen fra aviserne.
Som barn gjenfortalte min farfar meg en historie om en lang sjøreise og om min oldefars vandring i junglen med bjeller på støvlene for å skremme slanger og ville dyr. Ganske sikkert utbrodert, men du verden for et eventyr for en liten pike.
Det var første gangen Gudrun og Jan fortalte om deres nære forhold til oldefarens Brasilianske reise-eventyr.
En dag på skolen utbasunerte hun den lysende nyheten, en forestående reise til Brasil. Er din far da kaptein, spurte lærerinnen. Nei da, hun skulle bare reise sammen med farfaren og lillebroren sin. Hun hadde nå vært der mange gange før. I drømmen altså. Farfaren var den som først og framst hadde lyst til å reise over atlanterhavet til det fjerne Sør-Amerika og hun ville slå følge med ham.
I virkeligheten lå hennes eget lille, imaginære Brasil rett om hjørnet i en Bergensk bygate eller på bunnen av sagosuppen. Lyttet hun oppmerksomt nok kunne hun i fantasien høre den kjente klingende lyden av oldefaren som banet seg vei gjennom den tette Brasilianske junglen med fler små klokker på støvlene. Hun sanset den store slangens faretruende nesten lydløse hvislen når den hadde fått ferten av byttet og hun så for seg den Brasilianske keiseren med de blå øyne og det lyse håret, hørte ham si at han hadde skjønt alt hva oldefaren hadde sagt til ham om å opprette en koloni for nordmenn.
Alle bildene bak øyenlokkene, når drømmens siste flimrende sanseinntrykk trakk seg inn i morgenlyset og skyggene i krokene hvisket til henne, var etterhvert blitt en virkelig og håndgripelig del av henne selv.
Gudrun og Jan Crøger hadde lenge og tross de beste utsiktene forgjeves søkt etter deres bortkomne Norsk-Amerikanske slekt i USA. Sønnen til presten, Jonas Wessel Crøger, (1862-1945) reiste til USA sammen med sin kone, Caroline Lodtz (1862-1935), og under dette oppholdet var faren, Conrad Wessel Crøger (g.m. Gudrun Betzy Alvilde Dolores Simonsen), blitt født i Chicago i 1888.
Men av og til kunne en følelse av voldsom tristhet skylle inn over Gudrun. Hun og broren kunne nok begge oldefarens reise-eventyr utenad men ingen av dem visste noe mer om alle de ulike personene bak historien. Gudrun selv husket kun svakt skyggen av en intelligent og skarpsindig kvinne, den mystiske tante Helle fra Amerika som i hennes og brorens barndom av og til besøkte familien i Bergen. Men herfra løp alt ut i sanden. Ikke engang de lysende dagdrømmene slo mer til.
Men selv var jeg nå blitt håpløst smittet av familien Crøgers gamle, kroniske reisefeber.
Etter en lang og vennskapelig dialog med familien Crøger i bergen våren 1996 ble vi snart enige om å forsøke å oppspore mulige nålevende etterkommere av Helle Margrethe Crøger Devold (1860-1929), datteren av Jonas Wessel og Dorthea Johanne Crøger (f. Lodtz 1831-). Helle var etter en separasjon fra sin første mann, Niels Devold, utvandret til USA sammen med sine 3 barn. I Minneapolis, Minnesota, ble Helle Crøger senere gift med den Norsk-Amerikanske redaktøren Emil Mengshoel (1886-1945). Sammen startet ekteparret en av de første sosialistiske avisene for Norsk-Amerikanere i USA.
Emigrasjonspapirene viste at Helle Margrethe Crøger fik udstedt reisepass 23. Marts 1893 for sig selv og sine 3 barn, Olaf Andreas (f. 1879), Johanne Dorthea (f. 1880) og Agnes Helene (f. 1882). Avskjeden med familie, venner og hjemlandet ble tyngre enn Helle først hadde trodd. Men hun var endelig fri. Helt fri. Sammen med barna sine.
Helle var 7 og broren 5 år da faren døde. Broren hadde som sin søster snakket med samme lys i øynene om å bryte overtvers å dra, for ikke å si, å stikke av til Brasil. Drømmen om alle de berusende opplevelsene som ventet et eller annet sted langt derute bak den vestlige horisonten kom igjen opp i helle sammen med den gamle, kjente og sterke utlengselen. Helle hadde skrevet og talt om den så mange ganger i sine flammende politiske taler. Nå var den personlige friheten som hun i alle år hadde drømt om for seg selv og sine barn, innenfor rekkevidde.
Fra den store Amerika-båten så den lille familien moren og bestemoren Johanne og broren vinke fra kaien og opplevde å se Bergens kjente byprofil forsvinne i horisonten. Foran dem lå det store havet. En lokkende åpning utover. Først etterpå merket Helle tårene.
Under overfarten fra Bergen til New York hadde bølgenes lyd og havets evige melodi hatt en alvorlig undertone. Uten venner og penger, uvant med vanlig arbeid satte Helle og barna en måned etter foten på Amerikas jord. På gaten i Minneapolis flere uker senere ventet det imidlertid Helle Devold og hennes tre barn en nesten umenneskelig hård start på et nytt liv.
Etter lang tids søken fant vi frem til et barnebarn av Helle M. Crøger. Høsten 1996 hadde vi endelig nådd det etterlengtede målet.
Agnes, en av døtrene til Helle, var blitt gift med lege Lars Porsenna Solsness (1867-). Agnes døde i 1932. Faren til Nancy, Eagle, født i 1904 var død i 1971, men moren, Martha (født 1911) levde fortsatt i Minneapolis sammen med Nancy og hennes familie.
Nancy Hudak visste lite om sin bestemor, Helle M. Crøger og hendes mann, Emil Mengshoel. Også hun hadde lenge selv søkt etter familie og slekt i Norge. Vi kunne fortelle at Helle var født 1860 i Bergen og døde i 1929 i Minneapolis.
Fra Nancy Hudaks ennå ferske hukommelse dukket det stadig opp flere ukjente versjoner af oldefaren, Jonas wessel Crøgers møte med junglens mange kjempemonstre. Det var nesten ikke til å tro at alle disse beretningene ikke bare var muntlige men aldri før hadde blitt skrevet opp.
Tidenes og barndommens mest fargerike familiehistorier om Jonas Wessel Crøgers forunderlige odyssé hadde omsider fått et menneskelig ansikt.
Dengang var jeg 12 år gammel. . En dag ba min far meg sette meg i en særlig behagelig stol. Han begynte med stor alvor og overbevisning å fortelle meg en historie som jeg hverken før eller siden har hørt maken til. Jeg var priviligert, insisterte min far, som hadde en slik flott og modig oldefar ved navn Jonas Wessel Crøger. Engang for lenge siden forlot denne mannen sitt hjemland norge og la ut på en lang, strabasiøs reise til det fjerne søramerika hvor han ble utsatt for mange personlige utfordringer og farer. I Brasil håpet min uredde norske oldefar å skape en koloni i en helt ukjent jungel og i fiendtlige omgivelser.
En dag i skumringen vendte Jonas hjem til sin primitive hytte. På vei inn ble han overrasket og skremt over å se en stor slange som i halvmørket og i hele sin lengde klynget sig til den øverste delen av veggen, klar til hugg. Min oldefar hadde kun ett skudd igjen i sitt dobbeltløbede flintgevær. Jonas visste at hans eneste og siste sjanse for ikke å bli kvalt i slangens jerngrep var å treffe monstret rett i bakhodet. Jonas var helt klar over at hvis han bommet med skuddet ville han få høre sine egne knokler i kroppen langsomt bli knust før han selv mistet pusten og den siste livsgnisten forsvant.
Han tok sikte med rystende hender og traff slangen hvor han skulle. Den store boa-slange falt død ned på gulvet av hytten, mens den vred sig i dødskamp.
Dette var historien min far fortalte meg i 1937. Etterpå ble min far og jeg sittende helt stille og stirre tause og oppglødde på hverandre. Siden fortalte min far meg historien mange gange, selvom vi begge var livredd slanger. Vi kunne ganske enkelt ikke la være å engasjere oss sterkt nok i denne del av vår egen familiehistorie.
Da jeg ble eldre kom min far inn på min oldefars kritiske forhold til den Norske Statskirken og til hans avgjørende møte med den Brasilianske keiseren dom Pedro II.
I min ungdom prakket jeg entusiastisk historien på alle mine venner og på hvem som helst som bare orket å høre på mig. Jeg har naturligvis også fortalt historien til mine barn og barnebarn. For bare noen få måneder siden fortalte jeg episoden med boa-slangen til mitt lille overbegeistrede barnebarn.
Mens jeg har sittet og skrevet dette brevet om bakgrunnen for denne makabre historie har jeg skremt meg selv nesten fra vettet og tør ikke sove i natt uten å ha lyset på. Snakk om sterk kost, selv så mange år etter at Jonas oplevde det dramatiske møtet med den store boa-slange!.
(Nancy Hudak, brev til forfatteren, datert 20/3 1997).
Denne fortellingen hadde fortsatt å eksistere i en Norsk-Amerikansk familie i generasjoner av etterkommere. Nancy hudak fortalte videre at faren hadde episoden med boa-slangen fra sin farmor, Agnes, som igjen hadde historien fra sin mor, Helle. Der er ingen tvil om at den i rett linje går tilbake til opphavsmannen, Jonas Wessel Crøger, men med noen mindre forandringer. Det er nemlig ofte slik at fortellinger av denne art gradvis blir mer og mer eksotiske med en stadig økende tidsavstand.
Men hva hadde ellers holdt slange-episoden i live, drømmen om Keiserens tapte land, om store rikdommer eller ren eventyrlyst.
Opplysninger i Nancy Hudaks egne private familiepapirer ga svaret og brakte oss samtidig inn i et helt nytt spor. På et visst tidspunkt hadde nemlig reisedagboken plutselig fått en helt uventet nyhetsverdi.
En høstdag i 1928 hadde flere Norsk-Amerikanske dagsaviser i Minneapolis store oppslag om nyheten om funnet av en gammel, støvet reisedagbok.
Avisen Minneapolis Tribune slo fast at senator Andreas O. Devold hadde en notisbok fra 1855 av stor interesse. Det dreide seg om funnet av en gammel dagbok, som syntes å føre bevis for at den var ført med gåsepenn av en norsk prest som i 1850-årene ville drive kolonisasjon i Brasil.
Avisen stilte spørsmål om Devold-slekten virkelig eide 8000.000 mål jord i Brasilien. Konklusjonen ble at den nye Brasilianske regeringen ikke hadde tenkt å inddra og annullere eierskapet av et landområde som Keiseren i sin tid hadde overdrad til Jonas Wessel Crøger, men som familien ennå ikke hadde benyttet seg av. Moren til Senator A. O. Devold levde fortsatt i Minneapolis, sluttet avisomtalen.
Den samme nyheten sto å lese i det norske Morgenbladet. Avisutklippet som gudrun og Jan crøger hadde gjemt på i så mange år, stammet fra deres far, Conrad Wessel Crøger, og lignet mye på det falmede avisutklippet som min egen familie hadde i 1940-årene.
Hvis Andreas O. Devold hadde villet, kunne han ha forsøkt å gjøre rettslig krav på eiendommen og de 800 "mergan" (eller acre) land langs elven Cabadon i den Brasilianske provinsen Sao Satarina. Men noe slikt skjedde så vidt vi vet aldri.
Nancy Hudak var i besittelse av et virkelig gullkorn av et maskinskrevet dokument, gjort på papir, laget av løkblader, et forarbeid som senere ble trykt i Minneapolis Sunday Tribune. Håndskriften med visse tilføyelser i margin tydet nemlig på at det hadde vært redigert av Emil Mengshoel selv.
Avis-innlegget som omtaler Andreas Olaf Devolds personlige engasjement i dagboken (f.eks møtet med keiseren) beviser at Jonas Wessel Crøgers notisbok så sent som i slutten av 1920-årene virkelig fantes hos nære slektninge av denne Norsk-Amerikanske familien.
Helle Crøger hadde altså likevel fått med seg sin fars notisbok om reisen til Brasil da hun i sin tid forlot Norge.
Etter Andreas O. Devold og hans kone, Katherine Novaks død i 1939, er det ingen i hele familien som vet hva som siden ble av den originale reisedagboken.
Der sto vi så. Reisedagbokens videre skjebne var og er fortsatt uviss. Men leitingen etter originalen til Jonas Wessel Crøgers legendariske notisbok pågår fortsatt for fullt.
Emil Mengshoel og Helle Crøger hadde egen avisredaksjon og trykkeri under navnet "Gå på" og "Folkets røst". Ekteparret utga begge avisene i tiden 1903 til 1925. Kanskje de tilfeldigvis lå inne med nøklen til gåten. Kunne det eventuellt tenkes at også Helle og Emil Mengshoel hadde publisert noe fra dypet av det norske familiearkivet.
Vi visste med full sikkerhet at Jonas Wessel Crøger reiste til Rio de Janeiro 5. januar 1855 for å tale med keiseren i hans overdådige palass i Botafoga, vi kjente i detalj Jonas' introduksjon til innenriksministeren senhor Pereira og hadde endelig et godt kjennskap til Jonas' samtale med kolonisasjons-sekretæren i den Brasilianske regering i Filazarao.
Jonas Wessel Crøgers møte med keiser dom Pedro II dukker igjen og igjen opp som en tilsynelatende meget populær episode og er derfor verd en liten smaksprøve.
Dagboken gir en levende beskrivelse av åpningen av senatet som foregikk under en enestående og nesten bedøvende form for praktutfoldelse.
Foran senatet var det oppstilt militære i forskjellige slags uniformer, tilfots og tilhest. Senatorene, som ankom etterhvert kjørende i flotte ekvipager, var iført bronze-sko, røde strømper og sorte vide silkehatter med broderinger. . Innenriksministeren kom kjørende i en strålende vogn trukket av seks mulesler. Like etter kom en annen vogn, ledsaget av løpere på begge sider og ridende både foran og etter. . "Er dette keiseren?" spurte jeg en tilskuer. "Nei, det er utenriksministeren".
Deretter kom en stor og skinnende ekvipage, også trukket af seks mulesler og omgitt av en mengde stakåndede løpere, bærende hellebarder og antrukket i grå gammeldags sølvdekorerte livreer. Både foran og bak vognen stod glimrende antrukne lakeier. . "Dette må være keiseren", sa jeg. "Nei", var svaret, "det er finansministeren.".
Deretter kom en lang rekke med glimrende kjøretøyer. Til slutt kom der en særlig stor ekvipage trukket av otte hvite mulesler. Gull og sølv glimtet, hvite fjær vaiet, trompetene gjaldet, det var hendes majestæt keiserinden med sine hoffdamer som kom for å overvære den høytidelige åpningen av den lovgivende forsamlingen. . Fem minutter seinere kom keiseren selv kjørende i sin veldige ekvipage trukket av otte prektige hester, og omgitt av en mengde militære, lakeier og hoffmenn. Inne i vognen satt keiseren alene, blond, blåøyet og ung, med sitt scepter i hånden. Så snart han var passert styrtet jeg hjem til meg selv. Jeg hadde sett mere prakt enn jeg kunne klare å fordøye.
Originaldokumentet bak denne episoden som er gjengitt i lettere modernisert norsk, kunne antakelig være fra omkring 1916-18, et tidspunkt hvor A. O. Devold tilfeldigvis sto for valg som senator til kongressen.
Vi holdt pusten etter at å ha bestilt mikrofilmen med materialet. Det skulle vise seg at vi var mer enn heldige. . En nesten magisk tekst av notisboken begynte langsomt å tone fram på skjermen av leseapparatet. Reisedagboken var trykt i utdrag og hadde gått som føljeton i avisen "Folkets røst".
De nyoppdagede Norsk-Amerikanske familiedokumentene viste seg å være mer enn lovende.
Dagbogsoptegnelser (af pastor Jonas Wessel Crøger).
Følgende optegnelser er brudstykker af pastor Crøgers dagbog under hans reise i Brazilien og hans eneboerliv i de Brazilianske urskove. Endskjönt ansat ved den Norske Statskirke, vendte min fader den statskirkelige humbug og den saakaldte civilisation ryggen og tog afsked i aaret 1853 i en alder af 49 aar. Det er med datterlig ærbødighed og kjærlighed, jeg tillader mig at fremkomme for læserne med følgende korte optegnelser. Helle Mengshoel.
(Gjengitt som original tekst.
Sett i tidens bakspeil hadde Jonas Wessel Crøgers egen skildring av sin lange eksotiske reise ført en meget omtumlet tilværelse som bok og kolonisasjonsdokument, som avis-føljeton, reisebrev og politisk kampskrift og endelig som en slags godnathistorie, fortalt på sengekanten til søvnløse barn. Det sier noe om den store appellen som denne reisebeskrivelse engang må ha hatt til sitt publikum.
Vi sto altså overfor en direkte avskrift av ulike deler av den originale reisedagboken til faren som Helle hadde sørget for å publisere.
For å forsøke å få mer samling på det omfattende originalmaterialet begynte jeg nesten som i feber å skrive inn den samlede dagboken på data og fikk for første gang den eventyrlige Norsk-Brasilianske historie i sin fulle lengde, supplert med muntlige utgaver fra den Norsk-Amerikanske delen av familietradisjonen.
Takket være Helle og Emil Mengshoels enestående fremsynte initiativ kan vi altså i dag få et visst innblikk i selve startprosessen til den eventyrlige skildringen av Jonas Wessel Crøgers reise til Brasil og samtidig oppleve hvordan denne utvandrerhistorie første gang ble til.
I det følgende skal vi gjenoppleve Jonas Wessel Crøgers og dramatiske reise til Brasil i originalversjon og se nærmere på hans rastløse liv.
.